Fantasi.

Noen dager er det så lett å bare la tankene fly bort. La fantasien lage sin egen lille drømmeverden. Et perfekt sted hvor ingenting vondt kan skjer. Et sted hvor ondskap er et ukjent ord. Et sted hvor Kardemommebyloven er det som trengs, for at alle skal være venner. Jeg liker å drømme meg bort. Til et sted hvor jeg kan være sammen med Maria igjen. Hvor jeg bare kan snakke med henne, le sammen med henne og bare ha det bra. Dra på Meny i friminuttet for å kjøpe kylling eller de små ribbebitene hun elsket. Gjøre de tingene jeg savner aller mest.

Min lille fantasiverden blir en virkelighetsflukt. Alt er som jeg vil ha det der. Ingen trusler eller redsel, bare latter og gode ord. 
Ingenting kan ta bort det som skjedde. Ord kan trøste, klemmer kan varme og hverdagen gir rutiner. Men lydene og bildene dukker opp når jeg minst venter det. Det henger over meg som en grå sky. Gråfargen dekker for øynene mine. Verden blir fargeløs og vond. Noen ganger tar jeg meg selv i å be til Gud. Jeg er ikke troende, men av og til hjelper det. Selv om jeg aldri får noe svar.

Jeg har blitt, som jeg har sagt før, "hun som var på Utøya", så det er greit at jeg ikke orker alt, det er greit at jeg bruker sovetabletter, det er greit om jeg kommer forsent til en avtale fordi jeg må til psykologen eller på møte med advokaten. Alt blir ok, bare jeg nevner ordet Utøya. Alle skjønner hvorfor, uansett hva. Folk stopper, snubler i ordene og sier til meg "Jeg er redd for å drite meg ut, eller si feil". Svært få sier feil eller gjør feil. 

Jeg har dårlig samvittighet. For at jeg ikke klarer å komme over det som skjedde i fjor sommer. Jeg vet at det er så mange i verden som opplever liknende, hver eneste dag. Som lever i frykt og uvitenhet. I frykt for å gå til skolen eller lurer på om de kanskje i morgen klarer å skaffe nok mat til å mette familien sin. Jeg vil sette pris på livet, hver dag. Smile med et ekte smil, hver dag. Være aktiv i AUF, uten å være redd. Jeg vil leve livet. Men livet lever jeg best i fantasien. 




Husk å stemme på bloggen min som Vestfolds beste blogger! Tb blogg N til 2303.

Kjærlighet! 

24 kommentarer

02.11.2012 kl.22:00

<3

Malin Kristin

02.11.2012 kl.22:00

Du er sterk Marthe, har troen på deg! :-)

<3

Wencke

02.11.2012 kl.22:10

Jeg bare elsker alt du skriver fordi det er så innmari ærlig og rørende! Tenker på deg Marte og sender deg en kjempe stor klem fra Tyskland <3

sandrisas

02.11.2012 kl.22:30

<3 Marte <3 Tenker på deg <3

Simen B. Mortensen

02.11.2012 kl.23:40

Du skriver bra og reflektert, Marte. Forhåpentligvis vil det bidra i bearbeidelsen. Du er dønn ærlig, det er tøft gjort. Håper samvittigheten bedrer, kanskje slipper hendelsen aldri taket; men det skal ikke være en grunn til å ha dårlig samvittighet =)

Hendelsene vil nok med tiden bli fjernere, men den vil alltid være en del av oss. Og de gode stundene blir hundre ganger mer verdt, når de vonde stundene kommer; slik opplever hvertfall jeg det.

sTred

03.11.2012 kl.00:35

du er fantastisk marte <3 alltid her ! og vi kan alltid ha de kleine samtalene våre ! nå har jeg stemt to hundre ganger idag, så du får faen meg få den macen din! så vi kan skype ! super mye kjærleik fra telemark<3

Josefine

03.11.2012 kl.00:43

Mine dager går opp og ned på grunn av det som skjedde. Jeg elsker Norge. Jeg blir deprimert på grunn av de mørkeste dagene i mitt liv. Jeg var ikke på Utøya og bor ikke i Norge. Jeg bor i Sverige. Men jeg føler meg dårlig. Veldig dårlig. Jeg kan ikke stå noen dager. Jeg elsker Norge og jeg ønsket å dra til Oslo før den dagen. Jeg var glad og ler hver dag. Nå er det ikke det samme.

Marte, du er mitt forbilde ♥

Jeg vet det er tungt. Jeg forstår deg. Det er vanskelig for meg også.

Live

03.11.2012 kl.01:48

Har så lyst til å gi deg en klem og aldri aldri aldri slippe! <3<3

03.11.2012 kl.17:37

<3

Marie

03.11.2012 kl.20:41

Å ha en sånn fantasiverden tror jeg er veldig fint. Jeg har selv en sånn verden hvor ingenting vondt har skjedd. hvor alt er fint og bra. Du skal ikke ha dårlig sanvittighet for at du ikke klarer å komme deg videre. Du har opplevd noe grusomt og ingen kan forvente at du skal klare deg med engang, bruk den tiden du trenger. Det vil alltid være der, mer eller mindre. Det dabber av med tiden, men kommer alltid til å dukke opp når du minst venter deg det. Det handler om å lære å leve med det du har opplevd, og det kan ta lang tid, nettopp fordi du må lære å "leve" med det, da må du også ha levd en stund. et år er ikke lenge i en sånn sammenheng. Jeg opplevde noe som snudde mitt liv på hodet for 6 år siden, og først nå begynner jeg å lære å leve med det, men fremdeles så er det der. mer eller mindre. Så stå på Marte! du kommer til å klare deg, og det å falle bort i en egen verden tror jeg bare er bra.

kjærlighet.

Lea H

12.11.2012 kl.23:47

Så fint skrevet. Hav troen på deg selv, så skal det nok gå.
For meg vil du alltid være den søteste Marte jeg møtte i døråpningen som liten. Den Marte som jeg mistet kontakten med, men likevel tenker på når jeg møter, og den Marte jeg tenker på hver gang jeg møter Reidun på Kiwi vestskogen. Eller som jeg tenker på hver gang lillesøsteren min leker med Tyra i bassenget hos naboen i munkrekka. Du er alt det enda. Jeg vil aldri glemme det som skjedde, men jeg vil ikke sette det foran den du er. Og du er sterk du. Hver gang jeg møter deg, smiler du og virker så glad. Jeg ønsker deg å være glad, men hos meg kan du alltid si "vet du hva, akkurat nå har jeg det helt jævlig", eller du kan si "å, nå har jeg det så utrolig bra". Jeg dømmer deg aldri etter det du har gått igjennom, men jeg tenker på det, det er ingen hemmelighet.

Jeg er glad i deg, Marte!

Siven

15.11.2012 kl.15:30

Skrevet i all hast etter å ha lest på siD i Aftenposten...

Du skriver at du har dårlig samvittighet, for at du ikke karer å komme over det som skjedde i fjor sommer, og at det er mange i verden som opplever liknende hver eneste dag?

Ja, det er mange i verden som opplever liknende hver eneste dag, men tror du virkelig at de noen gang kommer over det? Jeg mener 100 % over det, som i at det aldri har skjedd? Det tror ikke jeg. Man kan selvfølgelig komme til å ikke tenke på det man har opplevd 24/7, men før eller senere dukker det opp igjen. I stor eller mindre grad. Det kan være en lyd, et bilde, en lukt, eller lignende.

Selv går jeg rundt med dårlig samvittighet over ?det motsatte?. Jeg har dårlig samvittighet over at jeg IKKE var der den 22. juli i fjor. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg kan leve et relativt urørt liv etter den dagen. Jeg vet at jeg innerst inne burde være evig takknemlig for å ikke ha opplevd det marerittet på nært hold, men jeg klarer ikke. Ikke når så mange bekjente, venners venner, kollegaer og fastboende ble rammet.

Du skjønner. Jeg er fra Hole ? det tryggeste sted på jord (eller, det er det vi alltid har sagt, frem til i fjor sommer). Jeg har vært politisk aktiv i SU i flere år, og jeg har jobbet på Utvika Camping hver sommer siden 2007. Jeg var på jobb den dagen, men bare til kl 1500. Jeg skulle egentlig ro ut og besøke ei venninne på Utøya, men pga det dårlige været dro jeg heller hjem. Hvilket var helt unaturlig. Jeg har alltid spist middag og sett på tv etter jobb på fredager. Scenarioene som førte til at jeg dro hjem, og verken var på Utøya eller på jobb må jeg bare ta som englevakt ? til tross for at jeg ikke tror på den slags.

Hadde jeg spist middag på jobb den dagen, hadde jeg blitt lenket foran tv?n for å følge med på det som skjedde i Oslo, men i stedet satt jeg trygt hjemme. Da det først kom melding om skyting på Utøya tok jeg det som en dårlig spøk. At noen på fastlandet måtte ha meldt inn om lyder som lignet skuddlyder. Alvoret tok fort tak i meg. Min første reaksjon var at jeg skulle kaste meg i bilen og reise ut på jobb igjen. Familien min stoppet meg. Jeg sendte meldinger med andre kollegaer som ikke var på jobb, og tre av oss møttes for å reise utover? Resten er historie.

Jeg kommer ALLTID til å ha dårlig samvittighet for ikke å ha reist utover med en gang. Mange i lokalsamfunnet angrer seg fremdeles på at de ikke hoppet i båtene sine ved Steinsfjorden og dro ut for å hjelpe til i Tyrifjorden. Kanskje de kunne ha reddet noen?

Sannheten er at vi er mange som kommer til å leve med dårlig samvittighet for enten det ene eller det andre etter 22. juli 2011, enten man ble direkte rammet eller ikke. Enten man sliter med samvittigheten pga det som skjedde den dagen, eller for hvordan man har reagert i ettertid.

Tiden leger alle sår sies det, men det tror jeg ikke noe på. Vi må alle leve med konsekvensene av det som har skjedd i våre liv, men vi kan prøve å håndtere det på best mulig måte. Med tiden lærer man å leve med det som har skjedd, men det som skjedde den dagen kan ingen ta tilbake. Prøv å se lyst på det kjære, tenk tilbake til dagene etter 22. juli i forhold til dagene nå. Jeg vil tro at livet er litt lettere nå? Det er det i hvert fall for meg. Det betyr ikke at jeg har glemt 22. juli. Det betyr ikke at jeg har sluttet med å tidvis knekker sammen og gråter over det som skjedde den dagen. Det er bare et tegn på at livet går videre, og at man etterhvert kan leve et normalt liv. Minnene kommer alltid til å være der. Både de gode, og de vonde.

Don't give up, you are loved :)

Bamseklem fra Hole.

Lene

15.11.2012 kl.19:34

Hei Marte!

Det er greit å være lei deg, det er greit å gråte. Du burde ikke tenke andre har det værre enn deg hver dag, for det som skjedde DEG er det verste som kunne skjedd DEG. Dine følelser er ikke mindre verdt fordi noen andre "har det værre" og det som skjedde er forferdelig, selv om det skjer hver dag andre steder i verden, er det likevell forferdelig! Du har lov til å klage og være sint for at det skjedde, for at det skjedde akuratt deg, eller dine venner.

Ruben

15.11.2012 kl.20:34

Hvorfor skriver du at du er 18 når du er 16?

Marte Smith

15.11.2012 kl.21:23

Ruben: jeg er 18 år :) født i 1994!

Johanne Oddli

15.11.2012 kl.23:41

Jeg håper det går bedre med deg snart, Marte! Det er bra du har et sted du kan drømme deg bort til. Et sted du kan "flykte til". Man trenger det av og til, og du er intet unntak - det er sunt å ha et slikt sted.

Det er helt forståelig om du synes det er vanskelig at folk oppfører seg så "rart". At de anser deg som "hun som var på utøya" i stedet for gode, gamle Marte Smith. Dessverre blir det lett sånn - at det er det første man ser, eller det man tenker når man er med en som har opplevd slikt. Folk blir redd for å si eller gjøre noe galt, og oppfører seg derfor mer tilbake enn hva de kanskje ville gjort om du ikke hadde vært nødt til å gå igjennom dette.

Jeg må innrømme at jeg var litt redd for det i starten jeg også ? Kanskje ikke så rart med tanke på at jeg fulgte bloggen din før jeg ble kjent med deg? ? Men hvem er vel ikke det? Før jeg ble kjent med deg var jeg redd for hva jeg kunne gjøre galt, men så ble jeg kjent med deg. Jeg merket meg hvor naiv og jordnær du er. At det kanskje er vanskeligere å gjøre feil enn å tenke feil. Jeg, som mange flere, innså at du er like normal som alle andre. Jeg har hele tiden visst det, men det å forstå det er ikke alltid like lett.

Nå ser jeg Marte Fevang Smith. Jeg ser jenta bak den tunge historien, jeg ser ikke bare ?hun som var på utøya?. Jeg ser ei herlig, god jente som bare vil andre godt. Ei jente med mange gode sider, en herlig latter og god humor. Jeg ser ei jente som får til det hun vil om hun går inn for det! Jeg ser ei jente jeg har blitt glad i, som jeg bryr meg om, og som jeg vil stille opp for om hun trenger det!

Du har ingen grunn til å ha dårlig samvittighet, Marte, virkelig ikke! Jeg forstår tanken, men du kunne ikke gjort noe annerledes. Det at du bærer preg av hendelsen er noe en hver person vil forstå. Du fortjener all hjelp du kan få! All tilrettelegging, alt! DU ? Marte ? Du fortjener kun det beste!

Jeg sender over mange gode klemmer og tanker! <3

Regine

16.11.2012 kl.00:12

Kjære Marte

Jeg er utrolig glad for at du overlevde der ute på Utøya. Skulle ønske at 22. juli i 2011 hadde vært en helt vanlig, idyllisk, dag, men det ble den dessverre ikke. Det som har skjedd kan ikke gjøres om, men det er flott at du har gode minner å huske Maria fra.

Jeg har riktignok ikke opplevd ditt mareritt på og etter Utøya, men har andre ille minner som ikke kan måle seg med dine. Men min erfaring er at tiden leger sår. I mine øyne er det fremdeles ikke lenge siden 22. juli i 2011.

Forøvrig er jeg nylig blitt kjent med en jente som også var på Utøya. Det finnes ikke ord som kan fortelle hvor glad jeg er over å ha muligheten til å bli kjent med nye, fantastiske personer som henne. Jeg ønsker deg alt godt, Marte, og håper at vi kanskje en gang i fremtiden møtes.

Mvh. Regine

EllenGry

16.11.2012 kl.00:32

Du skriver utrolig bra, og jeg kjenner meg igjen i din beskrivelse. Det å ha god fantasi og et fristed er godt for oss alle, og du skal føle deg privilegert for at du får til å la tankene vandre til et bedre sted innimellom. Vær glad for det Marte! Du er sterk, selv om det ikke kjennes sånn ut akkurat nå. Bare det at du kan skrive med en sånn innlevelse, gjør at jeg tenker at dette kommer til å gå bra. Jeg ønsker deg alt alt godt, og jeg er helt sikker på at du ikke vil bli definert utifra de grusomhetene du og mange andre så uskyldig ble rammet av, men utifra din egen skjønne personlighet og dine egne valg og verdier i fremtiden. Lots of Love!

Christina Lausen

16.11.2012 kl.09:36

Det er utroligt trist og smukt at læse det du skriver. Trist fordi jeg ville ønske du kunne leve uden den grå sky over dit hoved, at verden var det trygge og gode ted jeg også ønsker det er. Smuk fordi du er så stærk og god til at sætte ord på dine tanker og følelser, det er virkelig en stor ting, og det er så smukt at du deler det med verden. Det kræver mod, styrke og en vilje som ingen anden.

Min kærlighed er altid med dig, og jeg ville ønske at den var nok, men jeg håber den hjælper <3

Varmt klem <3

Martin Aksnes

16.11.2012 kl.14:52

Du er sterk marte. Tenk positivt. Det er mange som støtter deg. Dette greier du marte. I belive in you marte.

Helsing Martin Aksnes

anne

16.11.2012 kl.15:22

Hei, først og fremst vil jeg si at innlegget ditt var kjempebra. Men det er en ting som er helt uforståelig for meg. Når dere har opplevd krig og hvor mye ødeleggelse våpen skaper. Hvordan kan dere da godta norges våpensalg, at ikke antallet sivile som blir drept i Norges kriger kommer frem, at ikke nordmenn blir informert om at Norges forsvar er i Adenbukta, Afghanistan, Bosnia, Egypt, Kosovo, Midtøsten (for å slippe og nevne alle 4 landene), Syria og Sør Sudan i følge forsvaret sine egne sider, at ikke dere reagerer når Norge selger våpen til Libya samme året som vi bomber infrastrukturen deres, at Statoil, Kongsberg, Nammo tjente masse penger på krigen og staten er hovedeier. Hvordan kan dere godta den urett som faktisk har rammet dere selv. Vær så snill og ikke slett kommentaren, men fortell meg hvordan du/dere tenker. Ikke si at det ikke er mulig å være nøytral det er Sveits bevis på.

Marte Smith

16.11.2012 kl.16:59

anne: Jeg skal sende deg svar på mail :)

Vigdis

22.11.2012 kl.22:29

Kjære Marte!

Jeg har fulgt med deg, stemt på deg og har dyp respekt for din formidlingsevne etter dine umenneskelige opplevelser den beksvarte julidagen ifjor... din smerte, ditt savn, din sorg og din tapre innstilling . . . åh lett å sende deg beundringstanker og klemmer... Jeg tror at alle med touch av empati har noe strevsom samvittighet etter at dette kunne skje på øya i Tyrifjorden, - åh hvor har barnevernet vært i ABB sin oppvekst....??? Skammelig, jeg er bv arbeider og gremmes på standens vegne - noen skulle gjort noe lenge før PST kunne oppdaget han - om du skjønner ... Har du lyst, så kan du jo ta en titt på min hjemmeside: www.vigdishegg.no - tenker du finner at du gir meg næring, tro, mot og håp som jeg kan gi videre til de barn/unge som kommer i min vei. Klemmm fra Vigdis med verdens fineste jobb;) Kos deg på fortjent tur i luksus - kanskje sees vi i Tønsberg en dag!

Fiiin tanke - take care! Husk du er unik og verdens fineste Marte:)))

Skriv en ny kommentar

hits