Spørsmål til dere.

Jeg har et par spørsmål til dere som leser min blogg.
Har du forandret deg etter 22.juli? Tenker du annerledes på ting? 
Jeg lurte også på om det er noe spesielt dere vil at jeg skal skrive om. Er helt tom for tiden og vet ikke hva jeg skal skrive om. Gi meg et tema eller noe konkret!
Så legg gjerne igjen en kommentar eller send meg en mail. martesmith@live.no 

Jeg smiler og ler, men det er så mye du ikke ser.

39 kommentarer

I d a C h a r l o t t e ~

29.01.2012 kl.22:21

Ja jeg har vel sikkert forandret litt på ting. Norge er ikke så trygt som det jeg trodde det var - jeg er mer på vakt. Grusomme ting kan faktisk skje - til og med i den lille idylliske byen jeg bor i. Vi har hatt både skuddvekslinger og slikt ting i Sandefjord - men etter 22 Juli har jeg blitt litt mer skeptisk. Og litt mer glad i landet jeg bor i - fordi vi alle stod sammen etter at det skjedde. I Sandefjord klemte ukjente folk hverandre, de som hadde mistet noen ble holdt i hånden av alle rundt dem. Jeg fant ut at Norge er et sterkt land.

Mats Emil<3

29.01.2012 kl.22:22

Jeg har forandret meg veldig siden 22/7, og folk har forandret seg overfor meg. De i klassen min passer bedre på meg.. Jeg sliter uansett en god del med søvn og tenker på det jeg så/hørte 22/7 hele tiden..

Katarina!

29.01.2012 kl.22:24

Jeg har forandra meg en god del personlig... Jeg tenker mye mere på at ting kan skje fort... At det ikke er en selvfølge at man ser alle en gang til. Jeg har og forandra måten jeg stoler på folk, og jeg har innsett hvor mye vennene mine betyr og jeg prøver å vise dem det så mye som mulig! <3

Du kan jo skrive om hva du gjør på skolen? Eller hva du gjør til daglig? <3

Kaja

29.01.2012 kl.22:37

Det første jeg tenkte på var at jeg ikke syns humor som innholder skytevåpen er det grann morsomt lenger.

Jeg tenker også mer på livet og hvor fort èn kan miste det - jeg syns det er veldig rart og klarer ikke helt å skjønne det... Kanskje ikke det mest orginale, men jeg tuller ikke - jeg tenker mye på dette. Tror samtidig det kan føre med seg gode ting.

nora andersen

29.01.2012 kl.22:40

Ja, jeg har vel egentlig forandret meg etter 22.juli. Selv om jeg var utrolig heldig og ikke kjente noen som var i Oslo eller på Utøya når det skjedde, har jeg lært meg og sette mer pris på de som står meg nærmest, og personer jeg ikke kjenner også. Husker så godt den følelsen jeg hadde da jeg fikk høre om bomben i Oslo og om det på Utøya. Det bare knøt seg helt i magen og jeg skjønte ikke hvordan noen kunne gjøre noe så grusomt.

Tenker fortsatt mye på det som hendte, og når noen kommer med uttaleser om at det var Gud sin straff osv. blir jeg helt sjokkert, Synes synd på de personene som tror på en slik Gud.

Tenker fortsatt mye på dere som ble rammet personlig, og synes du har vært utrolig sterk hele veien. Stå på videre, og ta vare på deg selv.. Klem<3

Libby

29.01.2012 kl.22:53

Hei, du skriver fantastisk! Jeg er voksen dame, og er fast leser av bloggen din! 22.juli har endret meg, jeg prioritere annerledes, bruker mer tid på å glede meg over hverdagen og de små tingene, som faktisk er selve livet. Det å småprate med barna rundt kveldsmatbordet er en sånn ting!

Møtte deg i byen for en tid tilbake og tenkte mye på det du skriver ift at du smiler og ler, men har det vondt inni deg! Sånn utafra så du bare ut som ei helt vanlig jente, som koste deg med en venn! Vondt å vite at mange har det sånn, smiler og ler på utsiden, men gråter i hjertet! Sender over en klem og litt styrke til å sakte men sikkert finne små små gleder i hverdagen igjen!

Anonym

29.01.2012 kl.23:02

Ja, hvis jeg er på politiske arrangementer eller organisasjonsarbeid orienterer jeg meg hele tiden om fluktruter og når jeg kommer hjem om ettermiddagen ser jeg etter om at alt er som jeg forlot det, og hvis jeg er alene hjemme har jeg alltid oversikt hvor alle kniver og flasker og verktøy osv er og at mobilen er fulladet.

Jo lenger tid det er gått, jo mer uvirkelig synes jeg det er at 22.juli har skjedd, hva synes du? Hva er verst, savnet eller traumene?

Stå på!

Line

29.01.2012 kl.23:14

Jeg tror ikke at jeg har forandret meg etter 22.juli, men jeg merker at hendelsen har rippet opp i sorgen og savnet etter ei god venninne vi mistet for snart fire år siden. Det blir antagelig sånn når så mange blir utsatt for det samme..

Eller så synes jeg at det er oppløftende i seg selv at du poster et smil eller en tanke når du orker - det er bare så godt å se at du klarer deg så bra som du gjør, flotte Marte!

Karoline Nicolaysen

29.01.2012 kl.23:32

Har vel generelt ikke forandret meg sånn veldig etter 22.juli.. Men litt har det nok blitt! Jeg er mere tilstede på ting, når det kommer til politikk værtfall.. Der har jeg forandret meg veldig.. Før så kunne man værtfall bare glemme at jeg følgte med når det handlet om noe, som kom til politikk, nå engasjerer jeg meg mere, og har faktisk ett parti jeg holder med.. :) Noe jeg aldri hadde trudd om meg selv, før 22.juli.. Dessverre "voknet" jeg ikke før den dagen!

Tenker litt anderledes, ja.. For når jeg hørte på bombinga, osv, så sa jeg og noen venner at det garantert var noen utlendinger.. (Btw, jeg ikke noe rasist, el noe. Og har venner som er utlandske) Men når jeg fikk vite det var en nordmann, begynnte jeg og tenke litt, og at man ikke skal tru noe før man faktisk VET, om det stemmer el ikke!

Ylva

29.01.2012 kl.23:32

Marte!! Du er så ufattelig vakker, og så utrolig sterk! Du skal vite at jeg virkelig beundrer styrken din, og kan ikke tenke meg hvordan du har det engang! Helt imponert over deg, og føler meg deg! Keep holding on<3

Christina Lausen

29.01.2012 kl.23:42

Havde egentlig samme tankegang før 22.7, at vi skal have mere kærlighed med i vores hverdag. Og det er sådan jeg også tænker nu. Mange er også begyndt på dette, men føler også mange hurtigt er gået væk fra det igen, og det gør mig lidt ked af det.

Føler vi lever i en verden (i hvert fald den vestlige verden) hvor vi har så travlt, med alt. Man skal hurtigt videre til næste ting, og sådan er det også nu lidt. Så kunne godt ønske vi tog den lidt med ro, ikke glemmer den kærlighed der opstod efter 22.7. Ved ikke om det bare er mig?

Ikke at en begivenhed er vigtigere end en anden, så man kan godt støtte op om flere ting, men kærligheden er så nem at dele. Det er kun et sødt ord, er klem, et smil, en hjælpenden hånd og meget mere.. Det kræver ikke det store, ikke i mine øjne.. Så det er vel noget jeg tænker meget over, og prøver at inspirere endnu mere til efter d.22.7..

Ellers tænker jeg endnu mere på at fortælle dem jeg holder af at jeg holder af dem, gjorde jeg også før, men huske det specielt mere nu!!

Tak fordi du er den du er :) Stå på <3

Håber du kunne bruge kommentaren til noget :)

Klem <3

Emilie

30.01.2012 kl.09:17

Ja, jeg har definitift forandret meg. Mistet verdens fineste Isabel på utøya, noe som har gått utrolig inn på meg av mange grunner. Sliter mye med skyldfølelse og anger, sammtidig som de vonde dagene da vi ventet og ikke visste stadig kommer tilbake til meg.

Jeg og Isabel ble kjent på det kjære campingplassen vår i Strømstad og jeg kan si med sikkerhet at jeg ikke kommer til å orke å sette en fot der uten henne. Det blir for uvant og vondt å skulle ha det bra der når hun ikke er mer.

Sammtidig tenker jeg masse på dere som var der og opplevde dette, føler en enorm medfølelse hver gang og tenker ofte på deg Marte. Jeg håper du fortsetter å blogge slik som du har gjort, få ut tanker og følelser, er så godt å lese, hjelper meg veldig.

Hadde vært spennende og gripende, sammtidig intressant å lese om tiden rett etter 22/7. Sykehus, hjemkomst, første møte med familie osv. Skjønner at dette er ømme temaer og forstår godt om du ikke orker å dele dette, men følte bare for å dele forslaget mitt...

Elllers ønsker jeg deg masse lykke til videre, du hjelper meg i hverdagen, vit det, og du skriver utrolig godt. Jeg kommer alltid til å være en fan av deg.

Live

30.01.2012 kl.10:55

Jeg håper av hele mitt hjerte at 22 juli har åpnet øynene på Nordmenn. Vi må innse at det har vært mye fremmedfrykt og idealisering av det norske folk, fra vår side. Kanskje man innser at det er mennesker som gjør disse grusomme tingene, ikke folkeslag!! For meg selv så engasjerer jeg meg mye mer i nyheter fra andre land, en jeg gjorde før. Det er lett å glemme at sånne ting faktisk skjer mennesker over hele verden hver eneste dag. Du er utrolig flink til å skrive Marte :) bare skriv det som føles riktig, det er da det blir bra!

Ellen Oline

30.01.2012 kl.11:59

Ja, jeg har forandret meg etter 22.juli. Jeg har selv blitt mer takknemlig for livet, selvom jeg bare visste om 1 som var der? Og det gikk heldigvis bra med han. Jeg har også begynt å tenke på at man ikke skal ta alt for gitt, for plutselig en dag så kan alt være borte. Og da sitter du bare igjen med minnene, så jeg har begynt å ta nesten alt med ett smil. Men har også blitt mer "beskyttsom" og litt mer nervøs, tenker mer på ting som kan skje enn det jeg gjorde før.

Jeg har fulgt med på bloggen din siden du begynte med den, og jeg syns at du er utrolig sterk som klarer å skrive om bestevenninna di. Og har gjort det nu i nærmere 6 måneder, jeg vet ærligtalt ikke om jeg hadde klart det. Lykke til videre, ønsker deg alt godt for framtiden! :)

Tina

30.01.2012 kl.14:27

Jeg har forandret meg veldig etter 22.07 selvom jeg ikke ble direkte berørt av det. Husker den helgen der så utrolig godt, var med kjæresten min go hørte om bomben i oslo. Senere så jeg på facebook av ingen måtte ringe folk på utøya fordi det var en mann som gikk runndt og skøyt alle som var der og de prøvde å gjemme seg. Det første jeg tenkte da jeg leste det var: herregud, sånt skjer ikke her i norge, nå overreagerer folk. Etter flere timen med nyhetene på tv var jeg så sliten at jeg sovna i et par timer og følte meg helt hjelpesløs og tom. Jeg sleit med og sove fordi jeg tenkte på det. Våknet på natten i 4-5 tiden og gikk inn på vg og ser abb på forsiden av vg, og synes han var så utrolig skummel at jeg ikke fikk sove igjen. Det var mange søvnløse netter med både forferdelige drømmer om at jeg selv ble skutt på øya(som jeg fortsatt sliter med at jeg drømmer omtrent hver eneste uke) er jeg alene sitter jeg og tenker på utøya og hvor utrolig forferdelig det må ha vært. Så jeg har forandret meg veldig etter 22.07! tror nok de fleste i norge har forandret seg litt etter denne dagen fordi den berørte et helt folk!! lille vakre landet vårt:-( be strong!!

Anne

30.01.2012 kl.15:15

22.juli forandret meg selv om jeg ikke kjente noen som var der eller kjenner noen som mistet noen. Jeg tenkte at Norge er ikke så trygt som jeg trodde og at Norge er et veldig sterkt land som holder sammen. Samtidig tenkte jeg at nesten alle de som døde var på min alder(+-) og at det kunne vært jeg som døde eller noen av mine venner. For meg føles det litt tilfeldig at han valgte de målene(selv om det ikke er det), han kunne like så godt vært i mot noe annet og gjort noe på et helt annet sted, kanskje et sted hvor jeg var. Jeg er mer obs på ting i hverdagen, som i Spania da det var fyrverkeri midt på dagen utenfor hotellet. Pappa kom løpende og trodde at noen skjøt. Det føles vondt at så mange fantastiske mennesker mistet livet på den måten, og jeg leser mange av bloggene til folk som var der, eller kjente noen. Særlig din og cathrine trønnes lie(som mistet søsteren sin og ble selv skutt).

Lykke til videre, håper sorgen slipper taket litt, selv om jeg vet at den aldri vil forsvinne. Du må huske å ta vare på de gode minnene og se på livet du fikk beholde som en gave. Stay strong :)

Julie

30.01.2012 kl.15:42

Ja, jeg har forandret meg masse etter 22.juli. Jeg som ikke en gang var der sliter nesten litt med skyldfølelse over at om jeg hadde meldt meg ikke i AUF tidligere ville jeg kanskje klart og redde noen? Jeg går innom bloggene til dere som var der flere ganger daglig for å se om det har skjedd noe nytt i livet deres. Jeg er også veldig mye innom VG for og få med meg ting som skjer ang Utøya og Oslo. Håper så inderlig at alt blir lettere for dere alle snart, dere er hvertfall de første som fortjener det - ofrene og pårørende.

Hadde vært spennende og lese om sykehusopphold, første møte med familien, hvordan første skoledag for deg var, hvordan det var resten av resten av sommerferien generelt og hvordan du har taklet at Maria er borte. Dette er bare forslag og har forståelse for om dette ikke blir skrevet om :-) Stå på alt du kan, Marte! Må ærlig si jeg forguder deg for styrken du har! Du er fantastisk <3

anonym

30.01.2012 kl.17:36

Helt klart forandret meg.

Reagerer mer på smell, selv om jeg greier å holde meg rolig.

Ble veldig lykkelig over hvordan landet reagerte; sorg og omtanke foran sinne og hevntanker. Nå er jeg skuffet over hvordan det virker som vi har glemt den nasjonale omtanken og likestillingen for alle andre. Selv om jeg tenkte at det kanskje kom til å gå tilbake håpet jeg det skulle holde. Jeg tror samtidig at noe av det er der. Føler selv at jeg har mindre fordommer og tenker på alle jeg går forbi på gata som flotte mennesker fremfor særlinger, bimboer osv.

Er nok ikke over hva som skjedde med kjente heller - kan bare plutselig begynne å grine uten noe spesielt som utløser det.

30.01.2012 kl.19:59

Jeg har forandret meg litt ja. For det første så slet jeg med selvmordstanker i høst, men følte ikke at det hadde vært rettferdig å ta livet sitt når så mange unge, uskyldige mennesker hadde blitt drept. For det andre så tenker jeg på 22. juli hver dag og jeg stopper noen ganger opp og tenker om det virkelig skjedde. Jeg setter også så utrolig mye mer pris på livet og de gode stundene jeg får. Jeg har også vurdert å melde meg inn i AUF for jeg fant ut at jeg er litt interessert i politikk og elsker sånne herlige samhold i grupper elns.

Lyrica

30.01.2012 kl.20:23

Ja, vil si at jeg har forandret meg...

Har begynt å ta mer tak i ting i livet mitt, som å ta mer sjanser. I ukene etter 22 juli la jeg gamle krangler bak meg, og oppsøkte de jeg hadde kranglet med for å slutte fred... Er også blitt flinkere til å vise hvor glad jeg er i mine venner og bekjente.

Jeg kjente heldigvis ingen på øya. Men bestevennina mi skulle egentlig vært der, men måtte jobbe. Men desverre så jobber hun som vekter 5 min gåavstand fra der bomben smalt, og måtte bort dit for å hjelpe til, og fikk se ting hun skulle ønsket hun ikke hadde sett. Hun kjente en som døde av bomben, kjente 6 som døde på Utøya + flere som var skadet, kjente en av de første ambulansefolkene som var på stedet (utøya) og som trengte noen å snakke med etterpå ( og så dum som hun var så lot hun han få fortelle om alt han hadde sett), og hun jobbet mer eller mindre vettet av seg hele den helgen, og stilte opp gratis ved å passe på under rosemarsjen noen dager senere.. Først en uke etterpå sa kroppen hennes fra at nå var det nok og hun knakk fullstendig sammen. Da var det bare å stille opp for henne, noe som var utrolig tøft, da hun er den sterke av oss 2...

Men tenker ofte på 22 juli, og selv jeg ikke var der, eller kjente noen, så har jeg netter hvor jeg gråter for de berørte..

Til slutt vil jeg bare si at jeg ønsker deg alt godt framover :-)

anonym

30.01.2012 kl.21:11

mye mer opptatt av politikk, selv om jeg ikke greier å velge mellom R,SV og Ap.

Kate

30.01.2012 kl.21:18

Jeg har forandret meg faktisk. Jeg kjente ingen av de så gikk bort 22. juli. Men allikavel, ligger jeg ofte å gråter på sengen og ber til gud om at de har det bra der de er nå. Jeg er reddere for å dra på "øde" steder, og jeg ser aldri på nyhetene lenger. Bare noen sier navnet hans, får jeg vondt i brystet, og tårene trenger på. Jeg synes det nesten er litt rart i og med at jeg verken kjente noen eller opplevde det selv. I tillegg var jeg utenlands i den "perioden" så jeg opplevde heller ikke helt stemningen som var i Norge. Men det plager meg selvom. Jeg skulle så virkelig ønske det ikke skjedde. Jeg vet at vi to ikke kjenner hverandre, men allikavel så er jeg glad i deg. Håper du klarer deg bedre og bedre, og jeg skal fortsette å lese bloggen din.

Klem fra Kate <3

30.01.2012 kl.21:51

Ja, det har jeg. Mistet en av mine kjæreste. Gråter daglig, det er så tungt, men jeg har også tatt mye mer vare på det jeg har. Du er fantastisk Marte!

Twitter: RagnhildHE

Øyvind

30.01.2012 kl.22:58

Jeg har nok også forandret meg noe etter 22. juli. Kanskje ikke så mye i væremåte eller det man kan se med øynene. Men jeg tenker veldig mye på det som skjedde, selv om jeg ikke kjente noen som var direkte berørt av terroren. Jeg føler meg mye oftere trist enn før, og synes mye oftere enn før at ting virker så meningsløst. Hvorfor gjøre det og det, når så mange mennesker har mistet livet og enda flere har det utrolig tungt i hverdagen?

Jeg har også merket at savnet etter mine kjære som jeg har mistet så altfor tidlig har blitt sterkere etter 22. juli. Jeg føler så mye med de mange som har måttet oppleve å miste en av sine kjære, fordi jeg vet hvor vondt det er. Har noen ganger tenkt at jeg tar inn over meg for mye av smerten dere opplevde, men samtidig så føles det bare naturlig for meg å gjøre det.

Når det gjelder hva du bør skrive om så har jeg egentlig ikke noe konkret forslag. Jeg har fulgt med på bloggen din helt siden første innlegg etter tragedien, og kommer til å fortsette med det uansett hva du skriver. Du tenker kanskje ikke slik selv, men det at du skriver om hvordan du har det hjelper faktisk mange andre som også har det tungt i hverdagen. Når jeg leser at du har hatt en bedre dag så kjenner jeg at jeg blir glad, men samtidig så synes jeg du skal fortsette å skrive også om de mindre gode dagene. Fordi det viser bare hvor sterk du er, som klarer å dele med andre også det som ikke er positivt og hyggelig.

Petra

31.01.2012 kl.00:03

Jag bor inte ens i Norge, har aldrig varit innanför gränsen, men ändå skakade Utöya mig till den grad att allt förändrades. Jag kommer för alltid bära minnet av känslan som slog till i min kropp och fick mig att gråta, och medkänslan fick för alltid dessa unga ansikten att etsas fast i mitt minne.

Humor med skjutvapen är inte längre roligt. Skämt som "jag ska skjuta skallen av dig" känns smaklösa och lite äckliga. Min sons pistoler är undangömda, och jag upptäcker att jag, som inte kände någon, som inte var där eller har några andra kopplingar än att vara bosatt i ett land som delar gräns, stannar och tänker på ungdomarna på Utöya varje dag.

Jag kan inte ens tänka mig hur ni, som var där, har det och jag vill inte föreställa mig sorgen hos dem som förlorade någon.

katarina

31.01.2012 kl.00:09

Det har endret meg veldig. Jeg mistet to herlige folk på utøya og jeg savner dem fælt . Angsten jeg hadde før er blitt værre og jeg sliter på buss og i store folkemenger.

Du er fantastisk, helt hærlig og jeg elsker bloggen din. stå på!

connie berg

31.01.2012 kl.18:35

Alt har forandret seg.. ingenting som ikke har forandret seg. Mye man tenker på før man snakker osv. Glad i deg!

MG

31.01.2012 kl.20:08

Syns det bare er så ufattelig at noen faktisk kan gjøre slikt mot andre.. Fin blogg forresten :)

BliX

31.01.2012 kl.20:48

Jeg ble et følelsesfylt vrak! Hadde ikke felt en tåre på 3 år, Utøya bare vekket noe i meg, nå er det mye gråt egentlig. Men det trengte jeg og, vise litt.

Øyvind

31.01.2012 kl.21:18

Vi har vel alle forandret oss. Jeg tar ikke tryggheten i Norge for gitt lenger, og skarpe, plutselige lyder som minner om skudd får meg og andre til å "fryse til" i noen sekunder mens vi tar inn hva som skjedde før vi begynner å bevege oss igjen.

Byggearbeidere driver og sprenger bak skolehuset vårt for tiden. Hver gang en ladning går av, rister hele bygget. I begynnelsen kvapp vi kraftig, og hele rommet ble stille i noen sekunder mens vi lurte på hva som hadde skjedd...

Har jo og fått et nytt syn på nynazisme og andre høyreekstreme. Før så jeg bare på dem som en gjeng idioter som glattbarberte seg og ikke ble tatt alvorlig av noen. Nå er det vanskelig å ikke tenke på dem alle sammen -som potensielle terrorister.

Sara

31.01.2012 kl.21:18

Jeg var på Utøya, og har forandret meg. Utenom reaksjonene som sikkert de fleste overlevende har, slik som å skvette, ha angst, depresjon, være beredt til å flyke hele tia.. Utenom de reaksjonene så har jeg ikke forandret så mye, men allikevel så er forandringene merkbare.

Jeg har en veldig stor trang til å hjelpe folk som ikke har det så godt, eller som trenger hjelp. Jeg vil melde meg inn i Røde Kors eller bli med i Leger Uten Grenser. Jeg vil ha fadderbarn i fattige land som jeg kan støtte. Jeg vil enten bli lege eller psykolog slik at jeg kan hjelpe folk. Den trangen til å hele tia ville hjelpe folk gjør at jeg alltid prøver å strekke ut en hand til alle.

Jeg har også spise og søvn problemer, men trur at det kanskje er ganske vanlig også etter alt som har skjedd. Sliter med å sovne inn, sliter med å stå opp å face en ny dag. Marerittene er til randen til det sinnsyke, forferdelig er de. Jeg er mye sliten. Sliten i både hodet og kropp.

Annet som er forandret er at jeg er mer "in it to win it". Jeg har blitt mer sta, og prøver å oppfylle mine mål og drømmer -har en stor trang til å leve, fordi det er så mange som ikke fikk gjøre akkurat det. Å leve livet.

Men viktigst av alt så tør jeg å være meg selv. Jeg tenker ikke lengre på hva andre mener eller sier om meg. Jeg driter i det! For hvem eller skal jeg være?

Ida

31.01.2012 kl.21:46

Jeg har forandrer meg mye. Jeg har blitt mer engasjert i ting som skjer! Jeg har også blitt mere på vakt, jeg var egentlig litt paranoid før 22. Juli også, men må innrømme at det har blitt litt værre.

Doktor Daniel

01.02.2012 kl.12:49

Eg trur eg har forandra meg delvis. Før 22. juli trudde eg til dømes at eg var eit kjempekaldt menneske som ikkje brydde seg om ting som det. Eg var til dømes heilt sikker på at viss noko sånt skulle skje, og det skulle ramme nokon i klassa, ville eg ikkje bry meg i det heile. Det trudde eg óg kvelden og natta 22. juli, men dagen etter hadde det skjedd ei forandring i hovudet mitt, og eg forstod at eg brydde meg mykje meir enn eg hadde reikna med. No veit eg at eg ikkje er spesielt kald på det området, og at eg har svært lite lyst til å gjere noko slemt nokon gong.

Eg tykkjer heller ikkje humor om skytevåpen er noko gøy meir eller når folk siktar på meg med usynleg pistol/maskingevær (ja det er nokon som gjer det) eller leikepistol.

Fru Luna

01.02.2012 kl.20:54

Jenta mi.

På en måte er jeg fremdeles den jeg alltid har vært, samtidig som alt er annerledes.

Fra det øyeblikket jeg fikk telefonen fra Stian som dro teppet vekk under bena mine begynte verden å skli ut. Den bunnløse redselen da jeg ikke fikk tak i deg. Den uendelige kjøreturen oppover til stedet der du var, uten å vite noe.

Lettelsen som traff som en stormbølge da vi fikk livstegn, blandet med en følelse av uvirkelighet.

Denne uvirkeligheten har gjort noe med meg. Jeg er den samme, men de blaff av glede jeg kjenner er så mye mer verdsatt enn før. Lyden av fugler utenfor vinduet høres tydeligere, og farger stikker seg mer frem enn tidligere.

Samtidig er den andre enden av skalaen sterk. En eksospotte som smeller, noen som lukker en dør for hardt, unger som skriker og hyler - jeg skvetter av sånt, jeg og. Om jeg har forandret meg, må det være at jeg ikke kjenner meg så trygg som før.

Og oppi alt er jeg takknemlig. Og stolt. Takknemlig over at du er her fremdeles, takknemlig for alle venner som omgir deg, takknemlig og stolt over Stian som er der som en klippe, både for deg og meg, og for jenta si. At du kan dra til ham og fineste Hilde Martine når du trenger å komme deg bort, trenger en pustepause. Jeg er så stolt av deg, som ikke gir opp. Jeg ser dagene dine, og følger deg, jeg har det så godt eller vondt som du har det.

Jeg fikk deg i gave på nytt, og på nytt må jeg slippe deg løs. Det er ikke så lett, men når jeg ser hvor mye du klarer, blir jeg fylt av håp. Det skal gå bra.

En ting er ikke forandret. Jeg er så glad i deg, sommerfugl.

Mamma

Trude

01.02.2012 kl.21:46

Den største forandringen jeg har merket i meg selv, er at nulltoleransen for rasisme har blitt enda mer absolutt enn før. Nå holder jeg ikke kjeft lenger, når jeg opplever det. Aldri. Jeg tar ubehaget som følger med å være "partypoop" og si klart at sånt ikke er morsomt.

Jeg merker jo også at det er blitt veldig annerledes å være journalist. Akkurat det er litt trist. Veldig mange har plutselig fått ekstremt sterke og svært krasse meninger om "media" generelt. Jeg sier ikke at media er hevet over enhver kritikk - langt i fra. Men som journalist vet jeg at det gjøres enormt grundig arbeid bak hver enkeste enkeltvurdering når det skrives om 22. juli og gjerningsmannen. Ikke alle vil være enige i de vurderingene som gjøres, men beslutningene som tas gjøres med "Vær varsom-plakaten" i bunnen, og med vissheten om at vi som presse også har en samfunnsoppgave. Det står i ganske skarp kontrast til en alment utbredt oppfatning om at media generelt bare er opptatt av opplagstall og salg. Jeg kjenner mange journalister, og det med opplagstall og salg er ikke noe vi tenker på i det daglige. Det er det økonomisjefer og sånt som gjør, og de har ikke noe med det redaksjonelle å gjøre.

Journalister flest er opptatt av uavhengighet og legger (faktisk) stor vekt på etikk.

Malene

01.02.2012 kl.21:46

Jeg har forandret meg på den måten at jeg ønsker å være mer tilstede for de jeg er glad i mens jeg enda har de med meg, at jeg skal gi av min kjærlighet til alle jeg møter i hverdagen, og at jeg skal leve livet mitt til det fulle.. Ønsker ende mer å gjøre noe bra for verden, være med på å gjøre denne kloden til et varmere sted. Det må hver enkelt gjøre, og det ønsker jeg å inspirere også andre til å gjøre. Det har også lært meg å være et medmenneske. 27 juli skrev jeg dette på statusen min på facebook, og det står jeg ved enda:

"Det er når situasjonen er som mørkest, at hver og en av oss virkelig kan lyse opp i et medmenneskes verden. DU kan være dette lyset for noen i dag og i tiden framover. Til ære for alle som har gått bort/over skal vi styrke lenkene mellom oss alle i landet. VI STÅR SAMMEN, og den lenken vi nå skaper mellom oss er så uendelig mye sterkere enn hatet ♥ Undervurder aldri din betydning og slagkraft som menneske!"

Jeg har bestemt meg for at dette skal ha en sterk innvirkning i måten jeg lever livet på, jeg skal leve intenst, så håper jeg å gjøre noe godt for verden gjennom det.

Jeg tenker på alle berørte daglig og sender dere masse kjærlighet <3

Cecilie

05.02.2012 kl.16:26

Hvordan takler du nyhetene om dagen, hvor det står om det han hadde tenkt til å gjøre og bilder som kommer osv? Kanskje du kan skrive litt om det, hvis ikke det er for vanskelig for deg?

Stian

06.02.2012 kl.17:04

Hei Marte!

Jeg må si jeg har forandret meg masse! Jeg er ikke så flink til å snakke om følelser, men jeg kan si såpass at jeg har i tiden etter 22 Juli merket at jeg har mye sterkere følelser for veldig mye mer enn det jeg var klar over.

Jeg vil ikke si at jeg engasjerer meg så mye mer i politikken, men jeg er blitt mye mer interessert i politikk. Stopper opp ved artikler som har med politikk å gjøre og leser de, istedenfor å bla meg nedover til noe jeg før synes var mer interessant. Jeg diskuterer mer politikk, tenker mer på politikk og er utrolig stolt over søsteren min som er blitt valgt som ny nestleder i AUF i Tønsberg.

Jeg tolererer ikke hverdagsrasisme, jeg har alltid reagert på rasister, men nå er det nulltoleranse og jeg tør å si fra mer enn det jeg gjorde før.

Jeg tar ikke trygghet og frihet forgitt i like stor grad som før lenger. Jeg merker det langt inn i ryggraden når jeg får høre om familier som har mistet sine kjære i ulykker, voldsepisoder etc. når jeg leser eller hører om det i nyhetene. Jeg sover dårligere, jeg sleit med å utføre jobben min etter 22 juli og oppholdet hos deg og mamma i ukene etterpå, fordi jeg rett og slett følte arbeidsoppgavene mine var så banale og latterlig uvesentlige at jeg ikke klarte dem.

Jeg prioriterer anderledes nå, tankene går oftere til de jeg er glad i, jeg ønsker å tilbringe mer tid sammen med dem. Jeg prøver å samle oss søskna oftere. Jeg føler at alt jeg jobber for er at de rundt meg skal få det best mulig. Jeg gleder meg til helt andre ting en før, gleder meg over helt andre ting enn før. Setter pris på småting. Jeg har blitt mye mye mer bekymra for de jeg er glad i, spesielt deg og Thea. Jeg får helt noia når jeg hører dere skal bort, enten det er fest eller en samling ett eller annet sted.. Selvom jeg vet at det vil gå bra, jeg vet at dere vet at dere kan ringe meg når som helst. Jeg drikker ikke alkohol hvis ikke jeg VET at noen andre er edru så de kan rykke ut om noe skulle skje.

Jeg kunne sikkert skrevet en bok om alle tankene mine, og om alt som er anderledes for meg etter 22 juli. Men det aller viktigste jeg vil fortelle deg er:

Jeg har alltid vært stolt av deg, men jeg er blitt mye mer bevisst på å fortelle deg det.

Jeg har alltid vært glad i deg, men jeg er blitt mye mer bevisst på å fortelle deg det.

Jeg har alltid vært redd for deg, men jeg er blitt mye mer bevisst på å fortelle deg at jeg er her for deg, alltid, uansett hva, og det vil jeg alltid være!

Stor klem fra Storebror!

Meg

26.02.2012 kl.11:26

Eg er ikkje meir berørt av det som skjedde enn kven som helst andre som bur i Oslo, tek 37-bussen av og til og brukar Deichmanske bibliotek. Eg har nok ikkje forandra meg stort, men eg reagerer anleis på visse typar vald i bøker og film. Dessutan har eg litt trass i meg. Eg har fåttt eit sterkare ønske om å ta vare på det som var og er fint og bra i samfunnet vårt.

Skriv en ny kommentar

Marte Smith

Marte Smith

18, Nøtterøy

18 år gammel AUFer fra Nøtterøy. Ble skadet på Utøya 22.juli. På denne bloggen har jeg skrevet min Utøya-historie, jeg skriver om min hverdag og litt om mine meninger. Kontakt: martesmith@live.no

Kategorier

Arkiv

hits