Etterlatt.

Jeg føler meg helt tom for tiden. Jeg prøver å sette pris på hver eneste dag som går. Jeg var trossalt 2mm fra å bli drept og hadde mye mer flaks det egentlig ikke skulle vært lov til å ha. Så det minste jeg kan gjøre nå er jo å sette pris på hver eneste dag. Men jeg klarer det ikke. Jeg orker ikke.
Hver dag burde jeg leve som det er min siste, men dagene mine handler om å kontrollere frykten og angsten. Tomheten er så stor. I begynnelsen gråt jeg hele tiden, men nå klarer jeg ikke det en gang. Det er som jeg har mistet alle mine følelser. Jeg føler absolutt ingenting. Jeg klarer ikke å være ordentlig glad eller være trist. Det kjennes ut som om jeg bare er en skygge av meg selv, jeg er ikke i min egen kropp. Jeg forlot den 22.juli.

Da dere kunne stille meg spørsmål ble jeg spurt om jeg følte meg som en annen person, og da svarte jeg nei. Jeg sa at det eneste som ikke var det samme med meg som før er at jeg er tristere nå, men det er ikke sant. Jeg er ikke den samme som jeg var lengre, ikke i det hele tatt. Jeg vet ikke hvem jeg er. Fler kjenner meg som "hun derre som ble skutt på Utøya." Jeg er offeret som overlevde. En av dem alle syntes synd på de første ukene, men som etter hvert blir glemt. En av de folk er lei av å lese om i avisene eller høre om på nyhetene, de er lei av å høre om de overlevende. Vi er blitt agurknytt.
Å sitte igjen alene når all mediehysteriet har roet seg. Tomt.

Folk spør hvordan det går, og hver gang sier jeg at det går greit. Men det gjør ikke det. Det går ikke greit, ikke i det hele tatt. Ingenting er som det skal. Ingenting er som det var før. Jeg vil bare spole tilbake tiden til da alt var bra, til da min frykt var dårlige karakterer og tomt bankkort, ikke skudd, skrik, blod og smerte. Ikke savn, tårer, falskt smil og tomhet. Jeg vil se Maria og alle de andre igjen. Jeg vil tilbake til torsdag den 21.juli og hoppe over 22.juli, som om den aldri fantes som dato, som om den aldri ble skrevet inn i Norges historie, som den svarte dagen hvor 69 mennesker ble drept på Utøya og 8 i Oslo, og flere hundre ble skadet fysisk og tusen mistet fler av sine kjære, som om den aldri skjedde.

Jeg kan sitte i timevis på viglemmerikke.no og bare stirre på bildene av alle som omkom. Lese minneordene til alle ungdommene fra øya. Alle hadde de et langt liv foran seg. Alle var de på Utøya for en grunn, med felles mål; Frihet, likhet og solidaritet. Alle som var der hadde en tro på likestilling, de trodde på at alle mennesker er like og har rett til et rettferdig og godt liv. Angrepet mot oss var så grådig urettferdig og feigt.

Uskyldige ungdommer som trodde på en bedre verden, et terrormål. 

40 kommentarer

Carina

05.11.2011 kl.19:00

kristin

05.11.2011 kl.19:06

nå skal jeg ikke si at jeg vet hvordan du føler deg, men jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver. håper og tror du blir glad igjen og ikke så tom en gang, selvom det sikkert tar litt tid, men du er en kjempe sterk jente marte, husk det!

Ina

05.11.2011 kl.23:11

Jeg vet at det ikke er noen trøst i det hele tatt, men du er helt fantastisk flink til å sette ord på ting! Det er mye jeg har lyst til å kommentere angående dette, men føler ikke at det blir helt riktig over internett.

Om du har lyst kan vi ta en kaffe, bare oss to, uten å være "overfladiske"? Litt dumt å bruke det uttrykket. Men ja. Jeg vil så veldig gjerne at du skal ha det bra! Uansett hvordan du føler deg nå, så er du et skikkelig godt menneske. <3

Philip Engl

05.11.2011 kl.23:25

Hei Marte!!!

Du må huske en ting du er ikke alene du har oss alle sammen vi har på en måtte tatt på oss den oppgaven til og sørge for at du få det normalt igjen. Fordi det er jo ikke bra i det helle tatt vis du har det vondt det er jo på en måtte vanskelig det vet vi alle, men vi skal gi vårs beste og sørge for at du har det bedre en nå for øyeblikk. Men vi trenger også din hjelp til det. Det er ikke mulig at vi få deg opp igjen uten din medhjelp. Mine tanker går til deg Marte.

Philip Engl

Anita W.

05.11.2011 kl.23:28

Jeg tror også på en bedre verden, Marte. For deg og for alle de andre som sliter etter 22 juli. Tomheten vil fylles av mening, tristheten vil snu til glede. Du vil dessverre aldri få tilbake vennene du mistet, og du vil nok aldri bli helt den samme Marte som før pga alt du har opplevd, men jeg tror på at du vil få tilbake deg selv. En flott og fantastisk versjon av deg selv. Fortsett å skrive Marte, hjelp oss å huske. Stor klem fra Anita (Ola, Guro og Frida hilser også:))

Christian

06.11.2011 kl.00:49

Vi elsker deg Marte. For meg kommer du aldri til å glemt. Du er helt fantastisk. Det som skjedde skal aldri bli agurknytt i min hukommelse. Det som skjedde var forferdelig og skal aldri glemmes, du og de andre pårørende skal aldri glemmes. Hvertfall ikke i mine tanker. Skulle gjerne gitt deg en klem. Det får bli med en web-klem.

Jeg skjønner at du har det kjipt og vanskelig og jeg får vondt i magen av å tenke på det, mens jeg leser dine tekster.

Du, og med bloggen din har blitt for meg et symbol på ettertiden av den fæle dagen. Jeg kjenner deg ikke, men på en bra måte betyr du mye for meg. Og det er godt å lese bloggen din og føle med deg. Klem

Malin

06.11.2011 kl.00:49

<3

06.11.2011 kl.01:41

Jenta mi! <3

Maiken

06.11.2011 kl.01:44

Hei, Marte.

Jeg er selv en av dem som har sluttet å lese om dette i aviser, og som etter å ha lest circa tre personlige historier om det, ikke gadd mer, men det vil aldri betyr at jeg glemmer verken dagen, ofrene, eller deg. Jeg glemmer det ikke noe mer fordi jeg ikke orker mer media. Det handler nok mer om at vi er mennesker som ikke forstår, som ikke klarer å sette oss inn i noe så uvirkelig. Vi er i det, men ikke i kjernen som de som virkelig var der. Du må forstå at vi ikke forstår, men aldri glemmer.

Jeg synes du er sterk. Og det du skriver er viktig.

Malene

06.11.2011 kl.10:39

Hei Marte.

Vil bare slenge inn en kommentar for å si at du og alle de som ble berørt 22. juli ikke er glemt. Jeg tror jeg snakker for mange flere enn meg selv når jeg sier at jeg tenker på dere alle sammen daglig. Selv om massemediene ikke lenger skriver så masse om saken, er det mange, mange i befolkningen som sender dere gode tanker.

Det finnes vel ingen ord som er store nok til å trøste deg, og det er vanskelig å sette ord på hva man føler om det som har skjedd. Men bare vit at det finnes mange der ute som bryr seg og tenker på dere.

Gode tanker og masse kjærlighet <3

Tom Rodell Marthinsen

06.11.2011 kl.11:32

Hei ! Jeg kjenner deg ikke, men jeg leste om bloggen din i VG. Stå på, du og alle dere andre har vår fulle støtte. Det er sterkt å lese hva du skriver, og du er flink til å sette ord på ting. Trøst finnes ikke under sånne omstendigheter, men ønsker deg alt godt videre.

Anni

06.11.2011 kl.11:37

Du skriver veldig godt:-).Vær flink å si at ting ikke er greit eller bra når noen spør deg. Det blir lettere og lettere for hver gang, samtidig som det gjør litt godt også. Noen blir veldig paff og usikre når man sier at ting ikke går bra, men da kan man lettere fortelle om det som er vondt og vanskelig. Jeg liker egentlig ikke spørmålet, "Hvordan har du det", selv om det SKAL vise at de bryr seg, det har liksom blitt et veldig vanlig spørsmål uten den bakenforliggende omsorgen. Samtidig som du vet hvem som bryr på ornt`lig når de spør.....Positive tanker til deg.

Sigrid

06.11.2011 kl.12:31

Du er heilt fantastisk !!

Jeg får tårer og sitter å gråter for dei rørende historiene dine! Du er veldig tøff !!! Støtter deg ! Kondolerer <3

Jeg husker jeg satt i biler å hørte på radion på vei hjem at regjeringskvartelet var eksplodert og jeg fikk heilt sjokk... Ken er så stygg i hodet å gjør nokke sånn mot lille kjærlige Norge.. J

Jeg kom hjem og pappa slo på pcen å gikk inn på vg, jeg så fjeset hans blei bleikere å bleikere å han begynte å gråte! Jeg gikk bort til han får å se ka det var. å jeg leste 12 drept på utøya.... Jeg fikk sjokk... Jeg ville bare dra dit å hjelpe alle så mye jeg kunne.. Tårene sprutet ut av øynene på meg og jeg måtte bare sette meg rolig ned.... Jeg var redd. Redd for at noen bekjente av meg var der... Redd for at tallet på vg sida skulle stige....

Jeg gikk å la meg og når jeg voknet igjen ropte pappa til meg 33 drepte på utøya.. Det blei stille. Som en tomhet i rommet. JEg klarte ikke mer, jeg ville ikke se Norge sånn, så jeg gikk å la meg og vokna ikke før mange timer seinere.. og mer husker jeg ikke...

Du er bare heillt fantastisk som faktisk klarer å fortelle di historie og dine følelser som rører meg og heile norge!! Fortsett! men ikke la det bli vondt for deg å skrive om det!!

-Sigrid

Kjersti

06.11.2011 kl.12:48

Du er en utruleg sterk og vakker jente! STÅ PÅ! dere som er igjen er ikkje glemt i det hele tatt! dere er de sterkeste personene eg nokon gong har opplevd! sjølv om det ikkje føles sånn no, men det er dere virkeleg! det er iikkje sikkert at du vil høyre det, men dine ord, beskrivelser fikk meg til å hulke i et sett! Du er så flott! du er så utruleg sterk! mykje meir en kva du aner!

Det at du skriv i denne bloggen er ein fantastisk ting i seg sjølv, slik du skriv, slik du fortell... heilt utruleg!

liljemor

06.11.2011 kl.14:37

Det har bare gått litt over 3 måneder. Resten av verden har gått videre, men vi som mistet noen sitter fortsatt igjen med tomrommet.. Ingen kan fortelle deg hva som er rett og riktig for deg å gjøre, det må du bare kjenne på selv. Det beste synes jeg er når folk viser medfølelse, istedenfor å komme med kommentarer som som sikkert er velmenende, men som kommer helt feil ut. Takk for at du skriver hvordan du har det. Vi mange som kjenner oss igjen...

Sunniva

06.11.2011 kl.14:55

Dere er ikke glemt.

Media er en overfladisk verden, der det nyeste og siste alltid blir prioritert.

Men jeg tror det er få av oss som av og til, og kanskje ofte tenker på dere på utøya. Det gjør vondt i hjertet, rett og slett. Jeg kan aldri klare å se for meg hva dere opplevde, eller hva du gjennomgår. Jeg håper bare du får det du trenger av tilbud og hjelp, og at du gjør det som føles riktig for DEG. Ikke det du tror folk forventer.

Du virker som ei flott jente!

Christina Lausen

06.11.2011 kl.17:49

Gør ondt at læse det her indlæg, for hvad kan jeg gøre? Føler ikke der er noget man kan gøre.. Ville ønske jeg kunne fjerne bare nogle af de følelser du kæmper med, tage bare en smule af den store byrde kun du bærer på og kun du kan bearbejde.

Jeg kan aldrig sætte mig ind i hvordan det er, det er så nemt for os der står ved siden af og ikke skal bære dine byrder, men du skal vide at jeg fra bunden af mit hjerte virkelig ØNSKER jeg kunne bære det for dig bare en smule.. at jeg kunne give dig en dag hvor tingene ikke var så svært, en dag hvor du kunne få lov til at nyde i stedet for at yde.

Du skal vide mine tanker, min kærlighed, min støtte, mit lys og alt min positive energi er med dig altid!! Resten af dit liv. Du er et fantastisk menneske, og jeg håber at dagene engang vil blive lidt lettere. Du vil altid have et ar, men en dag kan det være smerten bliver nemmere. Det ønsker jeg mere end noget andet for dig lige nu. Det fortjerner du. Det fortjener i alle!!

Stort varmt klem

Christina <3

Monica

06.11.2011 kl.18:18

Jeg har nå sittet og lest mye av bloggen din. Du er utrolig flink til å skrive ned dine tanker og følelser. Jeg gråter så jeg rister. Det som skjedde i sommer har forandret livet vårt fullstendig. Datteren min var ikke selv på Utøya men hun mistet kjæresten sin der. Fra den siste telefonsamtalen jenta mi hadde med han litt før klokka seks den fredagen og fram til nå har livet føltes som et sant mareritt.

Vi får aldri livet tilbake som det var. Men jeg håper vi og dere alle som har opplevd denne tragedien skal klare å komme videre og kunne leve et bra liv.

Men når jeg kjenner mine følelser etter det som har skjedd så vet jeg at dere som selv var på øya må ha det forferdelig tøft. Det er ingen av oss som satt hjemme den dagen som noen gang kan klare å fatte hva dere har opplevd.

Jeg har grått så mange tårer og gjør det fortsatt. Føler at hverdagen er et ork og at jeg ikke lengre har noen å prate med som skjønner smerten våres. For de som ikke har mistet noen i denne tragedien klarer å leve normale liv mens de som er berørt av dette faktisk kommer til å være det resten av livet.

Jeg kommer helt klart til å lese mere av det du skriver på bloggen din og vit at jeg tenker daglig på alle som på ett eller annet vis er berørt av denne tragedien.

Stina

06.11.2011 kl.18:49

Jeg tenker på deg hver eneste dag, og jeg håper inderlig at du føler at det går littegrann bedre for hver dag som går!

Jan Inge

06.11.2011 kl.18:52

Dere blir aldri glemt, tro meg! Det du og resten av de overlevende opplevde den dagen er umulig for oss som ikke var til stede å forestille oss. Det er bare dere som skjønner hvor jævlig virkelig var. Det er bare dere som vet hvordan smerten fra 22. juli virkelig føles.

Jeg beundrer deg veldig, Marte. At du deler dine tanker og følelser med oss utenforstående er bare helt fantastisk. Du er utrolig flink til å skrive! Det er kanskje en mager trøst, men du skal vite at du at det er mange som beundrer deg for at du er modig og sterk å deler din historie, samt dine følelser. Du er et forbilde for en hel nasjon!

Kristian Holgersen

06.11.2011 kl.19:06

Hei

Jeg kjenner deg ikke, men fant bloggen din. Føler virkelig med deg og alle andre som har blitt påvirket av det som skjedde. Det har vel nesten ikke gått en dag uten at jeg har tenkt på hendelsen, det er veldig vanskelig å sette seg inn i noe så tragisk når enn ikke var til stede eller kjenner noen personlig som var det. Skal lese litt mer på bloggen din, så vil jeg gjerne be for deg i kveld. Håper du ikke finner det støtende. Mange varme tanker fra Kristian Holgersen (Karmøy)

Hege

06.11.2011 kl.23:17

Kjære Marte

Jeg føler med deg på alle mulige måter! Det er trist at du skulle oppleve dette her. Jeg, som mange andre, tenker på 22. juli hver eneste dag. Jeg tenker på deg og alle andre som var der og har fått forferdelige minner for resten av livet. Jeg tenker på alle dere som mistet gode venner, og på alle de som mistet søsken, barn, barnebarn osv. Dere blir aldri glemt! Alle forstår at dere har det vanskelig og at det ikke er lett å komme videre.

Du må ta tiden til hjelp. Det blir ikke bra fort, det kommer til å ta måneder og år. Sakte, men sikkert finner du tilbake til ting du ler av og selve gleden ved livet igjen. Ønsker deg alt godt! Skal følge med på bloggen din og heie deg fram til bedre dager.

Stå på, Marte! Du er så sterk!

Klem fra Hege

VERONIKA TARZAN

06.11.2011 kl.23:24

Hei! Jeg forstår at du vil dele din historie. Og jeg håper at du finner utpust og innpust som i støtte, ved å blogge om det forferdelige som skjedde i sommer. Jeg har ikke lest gjennom kommentarene du har fått på innleggene dine, men jeg vil bare si at selv om de er hyggelige, kan de være FOR tankevekkende. Spørsmål kan få deg til å tenke på ting som er vondt, og som du kanskje kan kjenne deg igjen i, når du da tenker over det. Jeg tenker at du har nok med egne spørsmål, og egne tanker, og håper derfor at det ikke blir for mye, og at du finner det sunne i det usunne. (Vanskelig å forstå hva jeg mener, kanskje). Jeg vil ikke at noe skal forværres, og håper at du kun finner terapi i blogging.

Klem!

tone

06.11.2011 kl.23:38

Tenker på dere daglig! Dere er ikke glemt!!

Vulva

07.11.2011 kl.01:05

Vel, dere er ikke blitt agurknytt enda, ingen er glemt. Kanskje er folk for øyeblikket overstimulert av alt som er skrevet om denne fryktelige dagen. Det må være tonnevis av nyhetsreportasjer. Men glemt, nei nei.

Sigrun

07.11.2011 kl.05:05

Jeg synes du beskriver så godt nummenheten eller tomheten man kan oppleve etter traumer. Jeg har selv hatt den opplevelsen, selv om jeg har opplevd helt andre typer traumer enn deg. Det er fint at du greier å beskrive det, synes jeg. Jeg klarte ikke å skrive noen ting på flere år etter at jeg ble nummen. Fremdeles har jeg vansker med å formidle slike følelser, eller rettere sagt: fraværet av følelser. Det var en ekstremt smertefull tilstand.

Men som en slags trøst kan jeg fortelle at jeg gradvis fikk tilbake opplevelsen av å være et menneske, evnen til å føle kom tilbake, selv om det tok sin tid.

Det er fint at andre får lese hvordan man kan ha det etter alvorlig traumatisering, synes jeg, for dette er noe mange vet lite om. Selv om leseren ikke kan leve seg helt inn i marerittet, så får han eller hun i alle fall et glimt av det.

Jeg ønsker deg alt godt.

Edel Kristin

07.11.2011 kl.12:52

Jeg kan ikke i min villeste fantsi tenke meg hvor fælt du har hatt det, jeg kan bare si at vi må aldri glemme og det er bra at du hjelper oss å huske!

Marit

07.11.2011 kl.13:42

Marte, du er utrolig! Jeg kjenner deg ikke, men skulle ønske jeg gjorde det. En så sterk person som deg, ville gjort meg sterk også. Stå på Marte! Alle heier på deg, og jeg kan love at du ikke vil bli glemt!

stian

07.11.2011 kl.16:37

Vit at du kan komme til oss når som helst! så finner vi på noe gøy! Utrolig glad i deg Marte!!

Melissa

07.11.2011 kl.18:00

Vit at du har mange som bryr seg om deg og alle som ble utsatt, folk du ikke kjenner en gang. Du kan klare dette. Jeg sier ikke at det ordner seg på en dag, men jeg tror virkelig at du kan klare å komme deg videre en gang. Synes det er bra at du har opprettet denne bloggen, da føler du deg kanskje ikke så alene. Jeg er stolt av deg!

dagbokenfordeg.blogg.no

07.11.2011 kl.19:08

Du har vært veldig heldig, men samtidig har du vært jævlig uheldig og du har rett og slett vært igjennom helvete. Jeg vil si at jeg personlig bare vil gi deg en klem og si at det vil bli bra, en gang i fremtiden så vil det komme et lys frem! <3

Det er så urettferdig og urett at sånne gode mennesker som deg skal lide, pga det dere støttet.

En god sak! Noe som er bra for Norge, rettferdig!

Dere må fortsette å stå på som de heltene dere er! Keep on! <3

Det blir bra!!!

Klemmer fra dagbokenfordeg.blogg.no

Anna

07.11.2011 kl.19:59

Dere er ikke glemt. Jeg og mange andre tenker på deg og de andre hverdag. Jeg kan også sitte på viglemmerikke.no og bare se på bildene av ofrene å tenke. Selvom jeg ikke har noen tilknytning til noen av de avdøde. Jeg har viglemmerikke.no som startside. Det er for at jeg ikke skal glemme. Jeg skal aldri glemme.

Stå på Marte. Du er en utrolig sterk og flott jente! <3

Siri

07.11.2011 kl.20:45

Vi kan aldri sette oss inn i hvordan du og de andre som overlevde denne ufattelige tragedien har det, eller vil få det i tiden fremover.. Men vit at dere har en stor plass i mange hjerter, blant annet mitt.. Mennesker som deg gjør meg stolt over å være norsk. Du må aldri føle at vi ikke tenker på dere, det gjør vi! Du er en styrke for oss alle, selvom du gjerne ikke føler det slik selv!

Du er fantastisk. Du er viktig. Du viser oss baksiden av historien.. ettervirkningene det får.. Du er enestående, du gir stemme til alle dem som ikke orker å snakke... VI trenger deg!

Julie

07.11.2011 kl.22:10

<3

07.11.2011 kl.22:39

<3 Tenker på deg hver dag!

Linda O Hansen

08.11.2011 kl.00:10

Har ikke ord jeg Marte, du er så sterk, det er helt utrolig! <3

Dere vil aldri bli glemt, det er så mange som tenker daglig på deg og de andre og det vil vi alltid gjøre. Du er et stort forbilde for mange, og det vil du nok alltid være for meg Marte, jeg går daglig og tenker på den sterke, modige, tøffe og herlige jenta som det du er, jeg ser opp til deg, og den sterke jenta du er!

stå på, vi trenger virkelig en som deg! <3

Marte V

08.11.2011 kl.00:54

Kjære Marte, du er så utrolig sterk, og du betyr så utrolig mye. Du får mange gode ord her, og vær så snill, vit at vi er mange som bryr oss! Media... de bør vi bare ignorere! Jeg er så glad i deg, Marte, og du betyr veldig mye og er så viktig. Husk at du alltid kan snakke med meg, ikke vær redd for å si at du har det vanskelig. Jeg vet ikke om jeg kan gjøre noe for å lindre smerten på noen måte, men hvis du vet om noe, så vit at jeg vil gjøre det hvis jeg kan. Du er sånn en snill og omtenksom person, som passer på alle og er snill mot alle! Det er en utrolig god egenskap å ha, men husk at vi er der for deg også.

<3

May B

08.11.2011 kl.20:42

Hei Marte. Ta følelsene dine på alvor, ikke avfei andre med å si at du har det bra. Det spørsmålet der er bare et standardspørsmål folk bruker når de ikke vet hva de skal si. Men når de spør, skal du svare ÆRLIG. Tro meg, jeg vet hva jeg snakker om. Ble selv skutt i halsregionen da jeg var 16, bare millimeter fra å overleve.

For Guds skyld, ta imot all slags hjelp du kan få. Jeg ble glemt av systemet etter min tragedie, og jeg sliter ennå, over 20 år etterpå. Gjør hva du kan for ikke å ende opp som meg, vær så snill.

Aldri tro at folk glemmer, de syns kanskje bare det ikke er noe å snakke om så lenge etterpå. De som ikke har opplevd tragedier skjønner ikke at behovet for å snakke kan være nødvendig i årevis. Alle takler slike sterke opplevelser forskjellig. Har en bror som ikke vil snakke om det som skjedde meg. Og det respekter jeg. Da snakker jeg heller med noen som vil snakke om ddet, som skjønner hvor vondt det ennå gjør.

Stå på, en dag vil det føles bedre. Ikke se på livet som slitsomt, se på det som en utfordring!

Klem fra ei som forstår, og ALDRI vil glemme!

Tante Anita

18.11.2011 kl.00:04

Du skal ikke leve hver dag som om den er den siste Marte, det er umulig... <3 Klem

sofie marie

24.04.2012 kl.11:58

Hei søte deg!

Jeg leser bloggen din blandt mange andres og jeg ville bare si at du ikke blir glemt. Ikke av meg. Jeg ser ofte på bilder av de som døde den dagen og jeg kan ikke forestille meg hvor fælt det må ha vært, ikke minst hvor fæl hver eneste dag er for deg og alle de andre overlevende.

22 Juli forandret Norge og jeg tviler på at NOEN klarer å glemme dette.. dere.. Du har min sterkeste medfølelse og respekt, stå på vidre. Aldri la noen fortelle deg at du er noe annet enn sterk, at du må prøve å glemme noe du ikke vil glemme. Ikke la noen presse deg og hold deg til folk som støtter deg så godt de kan.

Jeg glemmer ALDRi, det skal du vite! Og vi er MANGE som ikke glemmer.

Skriv en ny kommentar

Marte Smith

Marte Smith

18, Nøtterøy

18 år gammel AUFer fra Nøtterøy. Ble skadet på Utøya 22.juli. På denne bloggen har jeg skrevet min Utøya-historie, jeg skriver om min hverdag og litt om mine meninger. Kontakt: martesmith@live.no

Kategorier

Arkiv

hits