"På tide at du kommer deg videre.."

Den setningen kan jeg virkelig ikke fordra...  Jeg skriver om at jeg vil kjempe og ikke vil at gjerningsmannen skal vinne. Men det er virkelig ikke lett... Det er ikke bare å "komme seg videre". All smerten og utryggheten blir ikke bare borte. Jeg skulle ønske at jeg bare kunne trylle bort sorgen til alle! Men det går ikke! Jeg gjør så godt jeg kan! Jeg har jo ikke lyst til å ha det vondt! 

Disse dagene her er virkelig vært tunge. Jeg sover ikke, spiser ikke så mye, dagene er utrolig lange og er generelt mye lei meg. Jeg vil så gjerne at ting bare plutselig var som de var før! Skulle så utrolig ønske at det plutselig en dag ringte på døra hjemme, og utenfor står Maria med sitt vanlige smil. 
Jeg prøver så godt jeg kan å ha vanlige dager hvor jeg er litt ute og gjør litt praktiske ting. Men det blir ofte til at jeg kanskje er med mamma en tur på butikken og er inne resten av dagen.

Hver gang hodet treffer puta om kvelden føler jeg meg kjempe trøtt og da tenker jeg at da kommer jeg til å sovne meg en gang. Men med en gang jeg lukker øynene dukker ansiktet til gjerningsmann opp forann øynene mine, jeg ser smilet hans og de rolige øynene. Han ser først mot venstre side så til høyre, deretter rett mot meg. Han strirrer på meg i noen sekunder, så smiler han igjen. Så snur han seg og begynner å gå mot oss. 

Det er en kamp bare å ta bussen eller å gå på butikken, jeg snur meg hvert femte sekund for å sjekke om noen er bak meg, jeg skvetter kjempe mye bare noen hoster eller flytter på seg. Jeg følger nøye med på bevegelsene til alle rundt meg for å forsikre meg om at de ikke har våpen i lommene sine. Det er vanskelig å "komme seg videre" når man hele tiden sitter og tenker ut mulige fluktveier og hvordan man best kan hjelpe andre og seg selv dersom noe skjer. Noen ganger er jeg helt sikker på at en person er på vei til å trekke våpen, jeg gjør meg klar til å dukke ned, jeg gjør meg klar til å føle smerten av å bli skutt igjen

Som vakre Emma har skrevet: Det er en kamp å drive med politikken jeg elsker. Det er en kamp å leve med en redsel for alt rundt deg. Det er en kamp å gjøre hverdagsting for å virke mindre påvirket av hva som har sjedd. Det er kamp å kjempe mot følelsene sine. Det er en kamp å kjempe mot tårene, de tårene som er så tunge.Det er en kamp å kjempe mot sorgen og smerten. Det er en kamp å kjempe for å lage et smil til menneskene rundt meg. Det er en kamp å holde seg på bena. Det er en kamp å føle seg utrygg. 

Frykten og sorgen blir ikke plutselig borte. Det forsvinner ikke av seg selv. Og ihvertfall ikke på under tre måneder. Noen ganger tenker jeg at alt dette er noe hodet mitt har funnet på. Jeg kan sitte i stua hjemme og tenke at jeg skal spiste taco hos Maria sammen med alle de andre vennene mine. Jeg tenker at jeg må sende henne en melding og spørre om når jeg skal møte henne på Kiwi. Jeg tenker at denne gangen jeg skal til henne må jeg huske å ta med joggebuksen hennes. Så dunker skaden i hodet mitt, jeg ser Utøyabåndet på det høyre håndleddet mitt og kloremerkene på venstre arm. 

Jeg lever et annet liv nå. 

Vici, love you <3


Storebror <3


Mamma <3

Og alle dere andre fantastiske mennesker <3 Jeg vet ikke hvordan det skulle gått uten all støtten deres!

17 kommentarer

Maritha

20.10.2011 kl.18:50

Ufattelig bra skrevet.. Og sånt som det du har vært igjennom, er som du sier, er ikke bare å komme seg videre..!!
Du er utrolig sterk!

<3

jennysofie

20.10.2011 kl.19:06

Utrolig vakkert skrevet!

Christina Lausen

20.10.2011 kl.19:12

Utrolig flot skrevet Marte!!

Du skal ikke "bare" komme videre, du skal kæmpe hver dag, og ingen kan frotælle dig hvornår det slutter. Eller o det slutter. Dit liv vil for altid være anderledes, og en dag kan det være det bliver lettere, men ingen kan sige hvornår og bestemme det for dig.

Som du siger, det er kun 3 måneder siden, det er i virkeligheden ingen tid overhovedet. Jeg kan kun beundre at du kæmper så bravt som du gør, at du sætter ord på tankerne og følelserne, det er så modigt, så stærkt og så rørende at læse. Det inspirer og motivere mig utrolig meget, så kæmp videre, bliv ved selvom det er så hårdt. For du skal vide at vi er mange der tænker på dig, og støtter dig. Ikke kun dig, men også alle de andre. I er i sandhed vakre mennesker, har ikke ord til at beskrive det!

Sender al min ubetinget kærlighed, støtte, positiv energi og tanker. Og sender dig lys, i disse mørke tider håber jeg det kan være bare en lille hjælp.

Stort klem <3

eellinor

20.10.2011 kl.19:14

Bra skrevet Marte!<3 Jeg forstår deg... eller jeg vet at jeg ikke kan forstå deg, men jeg forstår at du har det vondt og jeg forstår at det er vanskelig for deg. Men jeg forstår også at du er en sterk person som vil klare dette, det vil bare ta til. Kanskje du aldri vil bli akkurat den personen du var før. Kanskje du ikke vil kunne leve akkurat det samme livet som du lede før. Kanskje du ikke vil "komme deg videre." Men jeg tror du vil klare å starte på nytt på en ny måte. Legge smerten bak deg... det trenger bare litt, eller kanskje mye tid. <3

Lykke til Marte <3

Kaisa Sofie

20.10.2011 kl.19:19

Bra skrevet ! Når du skriver noe sånt her, eller når du skrev hvordan følelsene dine var i utøya. fikk jeg tårer. Syns virkelig synd på deg og alle andre som må bære så stor sorg.

Hilde Martine

20.10.2011 kl.19:43

Jeg har som vanlig ikke ord... Men ville si noe likevel. Vil bare du skulle vite at jeg leser alt du skriver på bloggen og at jeg er veldig glad for at du deler tankene dine med alle oss som bryr oss så inderlig om deg.

Jeg ser på alt du gjør som så veldig stort og beundringsverdig. Det at du er så engasjert og dedikert. Du skal ikke føle deg svak for de dagene du ikke orker, men sterk for de dagene du faktisk gjør det.

"Stolt" er ikke lenger et stort nok ord for å beskrive hva jeg føler om deg.. Har som sagt ikke ord.

PS: Fantastisk bilde av Stian og deg. <3 Han er en fin fyr. :)

Dina<3

20.10.2011 kl.20:23

skjønner at du ikke klarer å komme deg videre <3 stå på videre

Madeleine

20.10.2011 kl.20:53

Du er vakker, Marte. Og ikke minst sterk. Men husk at det er lov å være svak av og til også. Vi skal komme gjennom dette sammen. <3

20.10.2011 kl.22:37

Syntes selv fremdeles det er vanskelig å få inn og forstå alt som skjedde den dagen og alle de vi har mistet.. Ingen som ikke har vært i din situasjon kan tenke seg hvor vanskelig dette må være for deg. Ingen forventer at du skal ha "kommet over det" på dette tidspunktet. Det kan ta kort tid eller det kan ta en evighet, du må bare følge din rytme på det. Beklager for alt som har skjedd deg og masse lykke til videre! Tenker på deg og skal krysse fingrene for at ting blir litt bedre:)

Martine Mørk Hjelseth

21.10.2011 kl.07:41

Det er nok ikke mulig å komme seg videre i et så tidlig stadium.. Linket til dette innlegget på bloggen, stå på Marte!

astri mylius ebbesen

21.10.2011 kl.12:27

det er så gripende lesning Marte og jeg tror det er veldig bra å sette ord på det du har opplevd

men det er jo ikke til å fatte!!!!

21.10.2011 kl.16:13

Jeg skjønner deg Marte, det er ikke lett å komme seg videre, ikke på de små tingene i livet heller, men dette du har opplevd er ikke en liten ting. Du skal ikke føle deg svak for de dagene du ikke orker, men sterk for de dagene du faktisk gjør det.

Jeg som ikke engang har opplevd dette som du har gjort, går rundt og er usikker og redd for fremmede mennesker jeg møter på gaten, jeg ser rundt meg om jeg ser noen med pistol osv. Jeg føler meg ikke like trygg som det jeg gjorde før 22. juli. Så ta all den tiden du trenger Marte. Du er utrolig sterk, og jeg ser så opp til deg! Du har motivert meg, virkelig. Du har fått meg til å tenke på de små tingene i livet som også er viktig. Du har motivert meg til at vi ungdommer også kan engasjere oss i politikk, så derfor skal jeg melde meg inn i AUF. ikek bare fordi det som skjedde 22. juli. men også fordi det er det jeg står mest for. Stå på Marte <3

Sandra Gulbrandsen

21.10.2011 kl.19:35

Jeg er så imponert av deg Marte <3 Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan du klarer å sette ord på ting på en så bra måte?. Jeg er så glad i deg og støtten fra meg til deg er her 100 % uansett :) <3 Glad i deg Marte <3

Anna

23.10.2011 kl.13:37

Tenker på deg, Marte <3 Du er så utrolig sterk og fantastisk! Stå på. Husk at du ikke er alene, du har familie, venner og lesere som tenker på deg og støtter deg. <3

Øyvind

06.11.2011 kl.19:26

Løvenes Konge kommuniserer budskapet ditt på en veldig enkel og genial måte:

http://www.youtube.com/watch?v=dZfGTL2PY3E

Stå på. Ikke la noen fortelle deg hvordan du skal ha det, hva du skal føle og gjøre, eller når du skal "legge det bak deg". Alle har sin måte å reagere på.

Rita Føreland

24.11.2011 kl.15:24

hei.

vil bare si at du skriver så bra og setter ord på det du føler,fortsett med det,vil aldri bli ferdig med det som skjedde,det vil alltid ligge i bakhodet,,

selv mistet jeg sønnen min Thomas der ute,og tenker på han hvert minutt,og det er en kamp hver dag og gå på jobb og være blid ...

masse klemmer fra Rita

Skriv en ny kommentar

Marte Smith

Marte Smith

18, Nøtterøy

18 år gammel AUFer fra Nøtterøy. Ble skadet på Utøya 22.juli. På denne bloggen har jeg skrevet min Utøya-historie, jeg skriver om min hverdag og litt om mine meninger. Kontakt: martesmith@live.no

Kategorier

Arkiv

hits