AUF - Arbeidernes ungdoms fylking

Torsdag 21. juli kjøpte jeg og Maria AUF gensere. De hadde helt nytt design og var kjempefine. Vi var stolt over dem, enestående og sjeldne som de var, selv om den var å se på halvparten av folkene på øya. 
Å gå rundt i stolthet og la absolutt alle vite at nettopp vi er medlemmer av AUF og at vi sto opp for det de og Arbeiderpartiet sa og det de mente.
Genseren var på meg den 22.juli, den var på da jeg ble skutt.  
Da jeg hadde blitt reddet fra Utøya ropte og skrek jeg at jeg aldri skulle være i nærheten av noe med politikk og ihvertfall ikke nærme meg den øya igjen. Jeg skulle aldri si ordet Utøya eller ordet politikk igjen og jeg skulle ihvertfall ikke engasjere meg! Jeg ville rive av meg genseren som jeg bare dagen før hadde vært så utrolig stolt av å bære.
Fargen på genseren som en gang hadde vært grå var nå blitt mørke rød av blod og brun av regn og gjørme.

Da jeg kom til sykehuset ble den klippet opp fra nederst til øverste søm. Jeg fikk den endelig av meg og da de spurte om jeg skulle ta var på den, måtte Henrik si at den ikke skulle bli kastet. Jeg ville bare ha den bort, ville ikke se den i det hele tatt. 

De første dagene var jeg så full av diverse medisiner at jeg ikke tenkte så mye på det som hadde skjedd, annet enn at jeg gikk og ventet på å få beskjeden om at Maria var funnet. Jeg tenke ikke at mange var døde, jeg hørte med en tilfeldighet at noen sa 10 stykker. Det var et forferdelig tall, men jeg håpet at hvis det var såpass få, så kunne Maria bli funnet i levende live.
Men en av dagene på Ullevål, da så jeg en jente som hadde vært i Regjeringskvartalet. Ansiktet hennes var nesten helt borte, bare to øyne var synlige bak alle sårene og bandasjene. Det var virkelig helt hjerteskjærende.
Jeg orket ikke å se på henne, det gjorde så vondt i hjertet. Så jeg tenkte at jeg skulle gå til rommet mitt igjen, da gikk jeg forbi en tv hvor nyhetene stod på og der stod det med store bokstaver "Minst 84 døde på UTØYA!" 
Det var så helt forferdelig. Da mistet jeg absolutt alt håp om å se Maria igjen. 

Jeg måtte bare sette meg ned. Følte meg skikkelig svimmel og kjempe kvalm. Og de som har vært på sykehus før vet at med en gang det kommer et nytt symptom om at det kan være noe alvorlig, så blir man fòret med flere piller. Så sykesøster kom, med enda flere fargeriketabeletter. 

Jeg sov og sov. Det var nesten det eneste jeg gjorde i ukene etter. Eller jeg forsøkte ihvertfall å lukke øynene for å slappe av. Men hver gang jeg lukket de, kunne jeg og kan jeg se for meg gjerningsmannens ansikt rett før han skyter oss. De rolige øynene og det onskapsfulle og nytende smilet.  

Lenge har jeg trodd at jeg ikke skulle bry meg om politikk igjen. Da jeg ble spurt om jeg skulle fortsette å engasjere, forsøkte jeg å unngå å svare konkret ja eller nei. For jeg var veldig usikker. 
Jeg har tenkt mye på det og tanken og frykten over at 22.juli skal gjenta seg er jo ikke akkurat liten. Alle sier; Aldri mer 22.juli. Men det er ikke så lett å forholde seg til. 
Det å se nordmenn løfte roser mot himmelen istede for å aplaudere, det er rørende. Det å vite at en hel nasjon og kanskje en hel verden gråter for deg, det er støttende! Mer enn du kan ane! Å høre at hele Norge står sammen og holder hender etter hendelsen, det er helt fantastisk!
Aller helst vil jeg bare være hjemme sammen med familien og vennene mine. Men jeg vet jo at det ikke går, så jeg forsøker så godt jeg kan å være litt på skolen en gang i blandt. Og i morgen, da skal jeg klare å dra meg selv helt til Greveskogen vgs. Å ha landet i ryggen, det støtter meg!

Det var noen uker før valget at jeg bestemte meg. Ikke faen om jeg skulle la den syke mannen knekke meg! Jeg nekter at èn person skal ødelegge livet mitt. At den terroristen skal få den gleden, ikke pokker! Jeg bestemte meg for å dra på debatter rundt i Vestfold, stå stand sammen med AP og AUF, diskutere med andre og bare gjøre omvendt av det han ville skulle skje! Jeg nekter å gi opp! Jeg vil forsøke å hjelpe andre som sliter etter tragedien, jeg er med i styret for den lokale støttegruppen for 22.juli. Jeg vil ikke at noen som helst skal bli glemt vår kamp om retferdighet! Har man lyst, men sliter. Da skal man få hjelp!

Jeg vil være med å kjempe med de andre fra AUF for et rettferdig Norge og en bedre verden! 

Kjære Maria, Tore, Bano, Andreas, Anders, Torjus, Aleksander, Andreas, Carina, Birgitte, Bendik, Anne Lise, Andrine, Espen, Emil, Elisabeth, Eivind, Diderik, Gunnar, Gizem, Even, Eva Kathinka, Hanna, Guro, Håkon, Håvard, Hanne, Henrik, Henrik Andrè, Hanne, Hanne, Jamil, Ismail, Isabel, Ingrid, Ida Marie, Ida Beathe, Fredrik, Johannes, Jon Vegard, Kai, Karar, Karin, Kevin, Kjersti, Lejla, Lene, Margrethe, Marianne, Modupe, Mona, Monica, Monica Iselin, Pamela, Rolf Christopher, Ronja, Rune, Benedichte, Sissi, Silje Merete, Silje, Simon, Snorre, Sondre, Sondre, Steinar, Sverre, Synne, Syvert, Tamta, Tarald, Thomas, Tina, Tove, Trond, Victoria og Åsta <3
Vi skal kjempe for dere! Og jeg håper med hele mitt hjerte at dere kan se det! At dere kan se at vi ikke glemmer, at vi aldri kommer til å glemme. Men at vi har dere som en inspirasjon til å fortsette kampen. 
Kampen om et vakkert og fredfult Norge.  

Jeg skal bære AUF genseren min med stolthet og bevissthet. Blir jeg spurt om jeg skal fortsette med politikk, da skal jeg svare ja! Får jeg spørsmål om det er tøft, da skal jeg også svare ja, men jeg skal også si at det å vite at jeg er med på å bringe videre det våre kjære trodde på og det de kjempet for det gjør det så mye lettere!
Så jeg oppfordrer alle til å engasjere seg! Nei, man finner aldri et parti man er hundre prosent enig med. Men finn det partiet som du er ideologisk enig med og du kan jo kjempe frem de sakene du brenner for! Om du er AP, Venstre, Sp, SV, KRF, FRP, HØYRE, det betyr ikke noe! (Velg gjerne AP/AUF!) Bare bli med for å gjøre en forskjell! Bry deg! Sammen er vi sterke!

23 kommentarer

Maiken

15.09.2011 kl.23:17

Kjempe trist å lese dette her. Kjente det pressa på i øynene. Kondolerer så mye enda etter det som skjedde 22.7.11. Kommer aldri til å glemme dagen. Vi står sammen, og jeg er kjempe stolt over landet mitt! Igjen kondolerer så mye.

Camilla

15.09.2011 kl.23:21

Tusen takk for at du skrev dette innlegget! Det rørte meg til tårer, og selv om vi er ukjente for hverandre så er jeg stolt av deg og dine med-politikere. Mine dypeste og varmeste tanker går til deg og alle andre AUF'ere som gikk bort og dem som fortsatt er i livet og alle kjente og kjære av dere, etter den forferdelige dagen. Ikke la dere knekke !

Sammen er vi sterke.

Lisbeth

15.09.2011 kl.23:40

Så flott å lese. Utrolig rart hvordan verden er, så flott at du tar opp kampen. Vi er MANGE som støtter dere.<3<3<3

Christian

15.09.2011 kl.23:45

Jeg må bare få kommentere her nå, selv om jeg ikke kjenner deg. Håper det går greit. Har ikke kommentert før jeg har lest innleggene dine, tilfelle jeg kunne skrevet noe feil og som kunne blitt støtende eller at jeg berørte meg på ditt personlige område. Jeg liker bloggen din så jeg må rose deg for ditt talent og ditt mot etter det du har vært gjennom.

Jeg havnet over denne bloggen ved en tilfeldighet, om kvelden den 22. juli. Jeg hadde kommet hjem fra jobb i Oslo sentrum, hadde stengt butikken pågrunn av eksplosjonen. Jeg hadde etterpå sittet klistret med øynene i skjermen i mange timer, sjokkert og trist. Jeg hadde lest gjennom alle nettaviser og begynte av en eller annen grunn å søke på Utøya på Google, fordi jeg kunne altfor lite om denne øya og hva det var. Var innom mange blogger og leste ulike tekster. Havnet innom her og det var en tekst her om at du skulle på sommerleieren denne sommeren. Husker jeg tenkte at jeg håpet du levde og ble bare mer trist over alle dere ungdommer som var der ute. Fikk vondt i magen over å tenke over det.

Etter noen dager så lå denne bloggen fortsatt i historien min og jeg tittet innom igjen for å sjekke om du hadde skrevet noe igjen, fikk plutselig en trang til å vite det, siden jeg tidligere hadde lest i bloggen din. Du hadde ikke oppdatert bloggen og jeg leste igjen teksten som du la ut tidligere om at du skulle på øya. Ble enda mer trist og lei meg. Nå hadde også hendelsen satt seg i meg og jeg skjønnte omfanget og var bare trist og kvalm i mange dager.

Men så noen dager senere kom plutselig første meldingen fra deg og jeg ble glad for å lese det. Ble lettet over å få vite at en person jeg ikke kjente fra før av levde. Merkelig, men sånn var det. Etter dette har jeg regelmessig vært innom for å se på det du har skrevet og du skriver veldig fint og du er en veldig tøff jente. Du skal være stolt. Håper du har det bra. :)

Dette er en veldig flott blogg og du er en dyktig skribent. Tekst er noe som er udødelig, bruk ordene og ha ordene i din makt. Du har et godt formidlingstalent og dokumenterer veldig bra.

Vil gjerne følge bloggen din videre.

Hilsen Christian (Oslo)

wordbywordbeundrer

16.09.2011 kl.00:04

Kjære Marte! Jeg synes du skriver fantastisk! Håper du aldri slutter å skrive!

Sandra Gulbrandsen

16.09.2011 kl.09:22

Aldri slutt å tro på det du brenner for Marte! <3 Du skriver så utrolig fint og du er i hjertet mitt hver dag ! <3

Diinoo

16.09.2011 kl.16:06

du er utrolig sterk Marte ! (: bra at du står for det du brenner for <3

Sunniva Elisabeth

17.09.2011 kl.01:44

Flott å lese, selv om du har glemt ett navn..

Marte

17.09.2011 kl.07:43

Sunniva; nei, ikke tull da? Hvem da??

Øyvind Bakkevoll

17.09.2011 kl.15:44

Sterkt å lese dette, Marte. Og bildet av genseren forteller en hel historie bare den. Tenker på deg og de andre hver dag, selv om jeg ikke var direkte berørt av tragedien.

Angående de navnene, så mangler det to navn. Etter det jeg kan se mangler Fredrik (Lund Schjetne) og Ida Beathe (Rogne). Men det at det er så mange mennesker at man nesten ikke klarer å holde oversikt sier mye om hvor tragedisk denne hendelsen faktisk var. Så mange tapte menneskeliv er egentlig helt ufattelig.

Sunniva Elisabeth

17.09.2011 kl.18:25

Er som Øyvind sier, i tillegg at du hadde skrevet Hanne istedet for Hanna på ei.

Marte

17.09.2011 kl.18:30

Det beklager jeg så mye! Var så mange navn.. Det skal bli rettet så fort jeg kan selvfølgelig!

Kaja Bast

18.09.2011 kl.19:29

Du er tøff, Marte! Vi må stå på for våre kamerater og styrke demokratiet! Jeg er ivrig leser av bloggen din og du skriver så bra, du må love å si i fra om det er noe jeg kan gjøre <3

Er du helt bra igjen? (noe sier meg at jeg allerede har stilt spørsmålet en gang, men husker ikke?)

KLEM! <3

janne hovland

18.09.2011 kl.22:52

Min lille venn! jeg blir helt rørt av å lese tekstene dine, du er utrolig flink til å sette ord på ting, å skrive det riktige. jeg er utrolig stolt av sterke deg.

og som du sa, Torjus, syvert, Isma, Mona og resten av gjengen skal ikke glemmes, virkelig ikke. De skal hedres, og huskes for alt det gode. Vi kommer aldri til å glemme dem. de brenner inni oss.

og angående den genseren din, den kommer nok ikke jeg heller til å glemme! <3

Åsne Eileen

19.09.2011 kl.20:24

så trist å lese dette :(

Marte Smith

19.09.2011 kl.23:58

Øyvind og Sunniva; Nå er det rettet! Jeg beklager så utrolig mye!

Anna

20.09.2011 kl.16:54

Så utrolig trist og forferdelig at noe slikt har skjedd. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Tidligere har jeg ikke kommentert fordi jeg har vært redd for å si noe feil og at du skal bli såret. Jeg håper ikke du føler deg truffet av noe jeg skriver.

JEg har ikke ord.... Jeg vil at du skal vite at jeg tenker på deg og Maria hver dag. Hver eneste dag tenker jeg på det du og alle de andre auf-medlemmene har gått igjennom. Hver eneste kveld før jeg legger meg, sender jeg deg en tanke.

Bare å se genseren gir meg frysninger. Du er så sterk. Så utrolig sterk. Jeg beundrer deg utrolig mye. Du skriver på en så beskrivende måte. Du er virkelig en god skribent, det skal du ha.

Og miste folk man er glad i er utrolig tungt, det vet jeg for jeg har selv mistet søsken. Man glemmer de aldri, men etterhvert forsvinner litt av sorgen og man tenker på de med et smil rundt munnen. Alle de gode tingene. Men ting tar tid... Mye må bearbeides.. Som sagt, jeg beundrer deg, fine og sterke Marte! <3

birgitte

21.09.2011 kl.14:32

herregud :( Så utrolig trist å lese. Du er sterk som kommer deg videre om dagene. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, hverken til deg eller de andre som var på Utøya, fordi jeg er redd for at noe skal bli sagt feil. Jeg visste selv om flere som var der, som døde og kom seg unna. Det hele er en stor tragedie. :( og å se den genseren... Du er sterk, Marte!

Anita Vesth

21.09.2011 kl.20:05

Kjære Marte. Jeg hadde bestemt meg for ikke å lese fler av innleggene dine for jeg blir så forferdelig lei meg og blir helt satt ut i flere timer. Men så går jeg inn og leser de likevel, for jeg tenker på hva du må gjennomgå. Ikke gi deg Marte, vi er stolte av deg. Jeg tenker på Maria og deg og mammaene deres hver eneste dag.

Rosserabgab

15.03.2012 kl.22:00

Ett kjapt spørsmål

Jeg ar akkurat blitt med i auf og jeg lurer på hvor mye gebseren kosta

Marte Smith

15.03.2012 kl.22:50

Rosserabgab:200 eller 250 er ikke helt sikker :)

Victoria Holtet

01.06.2012 kl.17:59

får man kjøpt sånne gensere uten å være medlem :) isåfall hvor :) du kan svare meg på facebook eventuelt , eller bare svare her :) jeg har nemelig lyst på en genser , men har ikke så god tid til å bli medlem :(

Marte Smith

02.06.2012 kl.00:03

Victoria Holtet: er ikke sikker på om det går. du kan evt. kontakte AUF sentralt. og hvis du er medlem, så er du ikke nødt til å være aktiv :)

Skriv en ny kommentar

Marte Smith

Marte Smith

18, Nøtterøy

18 år gammel AUFer fra Nøtterøy. Ble skadet på Utøya 22.juli. På denne bloggen har jeg skrevet min Utøya-historie, jeg skriver om min hverdag og litt om mine meninger. Kontakt: martesmith@live.no

Kategorier

Arkiv

hits