Det å ta ting for gitt.

Før tok jeg nesten alle ting for gitt, noe jeg tror de fleste barn og voksne i Norge og andre skandinaviske land gjør.
Jeg syns det var en selvfølge at jeg fikk gratis skolegang, at jeg hver dag fikk gå ut av døra hjemme og kjenne på kroppen hva slags vær det var og at jeg fikk si min mening i en sak og kun bli møtt med argumenter og andres synspunkt. Jeg syntes synd på alle de som levde i en hverdag i krig og sult, men aldri trodde jeg at det skulle ramme meg og landets flotteste og vakreste ungdommer!

Maria og jeg gledet oss som barn til sommerens vakreste eventyr, vi var så stolte av oss selv for at vi dro på et såpass stort arrangement hvor det var mange mennesker vi ikke kjente. 
At det skulle bli de siste dagene i Maria sitt liv, det var en tanke som ikke var i hodet mitt en gang. Vi bor jo trossalt i Norge, verdens tryggeste land med et godt demokrati. Det skulle bli noen av de beste dagene i livet hennes, og i livet mitt. Og dagene før var virkelig bra! Vi stiftet nye vennskap, hørte på utrolig bra foredrag av bla Jonas Gahr Støre, danset, lo, var på Datarockkonsert, hørte på fler foredrag, jublet, lo igjen, ble kjent med enda fler folk, spilte kort til langt på natt, tapte helt sinnsykt i fotball, vant i volleyball, lo enda mer, sov i et klamt og varmt telt og mye mer. 

Jeg kan fortsatt høre Maria sine ord etter det Jonas hadde sagt til oss; "Tenk at en gruppe med ungdommer fra lille Norge, kan være med på å forandre en hel verden!" Og i ettertid nå har jeg tenkt på hvor rett hun har. AUF satte i gang Arbeiderpartiet for å starte vaksinering av hele verdens barn. Tenk hvor mange liv som har blitt reddet av nettopp dette! 
Verden kan ikke bli reddet av èn enkelt person! Man må stå sammen for å klare å oppnå noe. Og det vil ta tid, men sammen kan vi gjøre verden til et bedre sted!

fb

Aldri noen gang trodde jeg at jeg skulle oppleve å se andre mennesker bli skutt, høre folk skrike i frykt og at redselshylet skulle bli stoppet av et kule.
At jeg skulle se rett på ansiktet til en kald og rolig massemorder rett før han skøyt meg, at jeg skulle overleve et skudd i hodet med en margin på 2mm, dette er ting man ser på film. 
Å tro at man skal dø i det sekundet man ser en politimann, det er en følelse som jeg tror jeg aldri kommer til å klare å forklare. Å bare ligge helt stille for å late som om du er er død for å unngå enda et skudd, at det skulle skje meg i lille Norge, kan jeg nesten fortsatt ikke klare å skjønne at er sant. 

"Ondskap kan drepe et menneske, men aldri beseire et helt folk!" "Ingen kan bombe oss til taushet, ingen kan skyte oss til taushet."

Jeg kan ikke fordra å tenke at jeg skal være den som bryter det Jens Stolenberg sa. Men det er utrolig vanskelig å ha motet oppe. Og frykten er der hele tiden. Helt innerst inne et sted, så vet jeg at dette ikke kommer til å skje igjen, men hver gang jeg ser en politimann, følger jeg han med blikket. Er jeg i byen, reagerer jeg hvis noen gjør store bevegelser eller snakker høyt, og jeg ser alltid på hendene til folk for å forsikre meg om at de ikke bærer noe slags våpen. For meg er ingen mennesker hundre prosent til å stole på lengre. Det er helt jævlig. 
Sitter jeg sammen med vennene mine på biblioteket på skolen, tenker jeg automatisk; Hvis det kommer noen ned hit som begynner å skyte, hva gjør jeg? Hvor er det jeg gjemmer meg? Hvordan skal jeg hjelpe flest mulig folk ut fra mine erfaringer? Hvordan stopper jeg blødninger? Hva gjør jeg hvis jeg selv blir skutt i hodet igjen eller i magen?

Og at det å være skvetten og på vakt hele tiden er unødvendig og kùn lager en vanskeligere hverdag for meg, det er jeg fult klar over. Men det er noe jeg ikke klarer å stoppe. Jeg ønsker kun at ting var som de var før, før alt dette. 

fb

Aldri mer 22.juli

13 kommentarer

eellinor

09.09.2011 kl.17:29

Jeg blir trist på dine vegne hver gang jeg leser nye ting på bloggen din.. Du er sterk Marte, stå på <3
Begynte virkelig å gråte nå, jeg.. Mistet en kompis på Utøya, og blir så utrolig trist og lei meg når jeg tenker på det..

Klarer ikke forestille meg hvor vanskelig det må være for deg, som var der.. Aldri aldri gi opp. Ikke la frykten få overtaket. Husk at DU er sterk. <3

Lisbeth

09.09.2011 kl.18:38

Sterk kost.. Du er veldig flink til å uttrykke deg. Setter ord på følelsene dine. Få det ut alt du gjemmer inni deg..

Diinoo

09.09.2011 kl.21:10

du skriver veldig bra Marte. helt enig kunne aldru tro at dette kunne skjed i lille Norge, aldri mer 22.Juli !!! <3

John-Kaare

09.09.2011 kl.22:27

Takk for at du deler dine tanker.

frida

10.09.2011 kl.01:38

<3<3<3
Har ikke ord, det er bare forferdelig. Aldri mer 22.juli!

Ragnhild

11.09.2011 kl.10:42

Jeg leste om deg i Dagbladet i dag, Marte. Du er en kjempesterk person, og jeg er utrolig glad for at du har klart deg<3

Sandra Gulbrandsen

11.09.2011 kl.13:26

Hei Marte :)
Du er en sterk person virker det som gjennom det du skriver til oss på bloggen. Jeg er utrolig glad for at du overlevde, men føler så inderlig med deg i sorgen over at du har mistet besteveninnen din :( Det er helt jævlig!
I dag fikk jeg e-post om at jeg har blitt "godkjent" som medlem av AUF og jeg er kjempeklar for å kjempe videre etter det som skjedde 22.juli. Så da håper jeg vi treffes en gang <3
ALDRI mer 22.Juli!

Martine Mørk Hjelseth

11.09.2011 kl.21:34

Wow..

Du er ufattelig sterk. JEg buendrer deg for at du klarer å skrive om dette. For at du klarer deg til forholdene og være. Du virker som en jente med utrolig mye mot og når jeg har prøvd å stille med inn i situasjonen til alle dere som var vitner og ofre, har jeg tenkt på det sånn der. At det må være fryktelig vanskelig å stole på folk, det er helt forståelig og jeg håper du har mange venner og familie som støtter deg og passer på deg!

Stå på, ha trua!

Ragna Engeset

11.09.2011 kl.22:13

du er virkelig sterk. Stå på!

Christina Lausen

12.09.2011 kl.14:09

Det er okay at være trist og ikke tro på sig selv. Så længe du lader andre gøre det for dig, lad dem bære dig, for du skal have tid til at hele. Og selvom såret heleer vil der altid være et ar. Det skal du leve med resten af livet.

Jeg kan slet ikke sige hvad du skal gøre, kun at det er okay at du ikke føler håb, at du er ked af det og at du ikke kan se det bliver godt igen. Det er naturligt, og selv det lyder dumt, men det er sådan.

Sys det er så kæmpe fint at du fortæller om dine følelser, at du siger det som det er, det er så flot. Det kræver mod. Mine tanker er med dig!!

Varmt klem

Christina (Danmark)

Geirr Johnson

20.09.2011 kl.01:25

Tusen takk for at du deler din historie med oss Marte. Det er viktig å få ta del i hva som faktisk har skjedd og for å holde oss våkne og slå vakt om det vi har for fortsatt å kunne være med å skape det samfunnet vi vil ha. En ting er å vinne en krig, en annen ting er å kunne holde på freden. Du gjør en veldig viktig jobb for oss alle og jeg håper inderlig at det kan hjelpe å vite at det er med på å lege og begripe virkeligheten i dette såret som vi alle har på en eller annen måte. Takk Marte!!

Skriv en ny kommentar

Marte Smith

Marte Smith

18, Nøtterøy

18 år gammel AUFer fra Nøtterøy. Ble skadet på Utøya 22.juli. På denne bloggen har jeg skrevet min Utøya-historie, jeg skriver om min hverdag og litt om mine meninger. Kontakt: martesmith@live.no

Kategorier

Arkiv

hits