Min Utøya-historie

Jeg skulle så utrolig ønske jeg kunne takke alle som har hjulpet meg! Mine fantastiske venner som hjelper meg gjennom hverdagen nå, og de som reddet meg fra den sikre død på Utøya. Jeg husker ingen av ansiktene på de politimennenesom hentet oss fra gjemmestedet vårt, jeg husker ikke hvordan de på båten vi kjørte over med ser ut. Samvittigheten gnager på dette, jeg skulle så veldig gjerne gitt de den største klemmen de noen gang har fått!

Men èn av personene har jeg ihvertfall fått gitt en klem og jeg er helt sikker på at det ikke blir den siste klemmen hun kommer til å få. Janne Hovland, hun er hovedgrunnen til at jeg lever. 
Jeg velger å begynne "historien" etter jeg ble skutt. Fordi det meste av det som skjedde før er ting jeg ikke ønsker skal stå på nettet, med hensyn til familie og venner til ofrene. Jeg utelukker også en del detaljer, men jeg skal prøve å skrive så dere forstår hva som skjedde med meg den 22.juli 2011, dagen som forandret hele Norge: 

Stedet jeg ligger er nord-vest på øya langs Kjærlighetsstien. 

Det kjentes ut som hele jeg hadde fått strøm. Jeg skjønte absolutt ingenting og kunne ikke se noe som helst, klarte ikke å åpne det høyre øyet. Tankene surret rundt i hodet mitt. "Dette skjer bare ikke! Er landet vårt i krig? Har Norge blitt okkupert? Hvorfor blir vi skutt på av en politimann?? Er jeg den eneste på hele øya som lever?" Jeg løftet litt på hodet for å se om jeg kunne se noen andre som levde i nærheten, men jeg så ingen, absolutt ingen andre enn de som lå rundt meg, hørte bare skudd etter skudd etter skudd, det smalt hele tiden! Så så jeg ned på hendene mine og så alt blodet., jeg forstod ikke hvor alt kom i fra. Jeg hadde jo ikke vondt noen steder. Men så tok jeg meg til hodet, og kjente det som om noen stakk en kniv i meg. Jeg hadde så utrolig lyst til å hyle og skrike, bare stoppe alt som skjedde, jeg var så redd. Men jeg holdt meg rolig. Jeg la meg ned igjen med pannen mot jorda og prøvde å synge en liten sang inni hodet mitt for å hindre meg selv i å få panikk. Jeg lå der kjempe lenge, kjente regnet over hele kroppen, nynnet i hodet mitt på "Amalies Jul - Godnatt sang" og forsøkte å stenge lyden av skudd ut av hodet. 

Etter å ha ligget stille en kjempe lang stund, hørte jeg lyden av helikopter. En liten lettelse spredte seg i kroppen min, jeg tenkte at nå var vi reddet. Nå skulle alle i trygghet på land og møte sine kjære. Men lettelsen gikk straks bort igjen da skuddene fortsatte. Jeg hadde så lyst til å gråte, men kroppen min sa til meg at hvis jeg hadde tenkt til å overleve, så måtte jeg holde meg rolig. Jeg lå helt stille, var så utrolig redd for at han eller de skulle komme tilbake. Jeg var helt sikker på at det var flere gjerningsmenn, èn person kunne ikke ha så utrolig mange kuler, èn person kan jo ikke klare å ha så mange liv på samvittigheten! 
Så kom et av øyeblikkene jeg fryktet, jeg hørte lyden av folk som løp og stemmer som sa "Vi må komme oss av øya, fort!" Da var jeg helt sikker, det er flere gjerningsmenn og nå flyktet de som feiginger før noen fikk pågrepet de. Men så hørte jeg at en av de som løp forbi gråt og sa: "Fy faen, de her er døde!" Det var andre ungdommer, men de sa at de skulle av øya. Jeg skjønte ikke hvordan de hadde tenkt til å klare det.. Vi var jo fanget på en øy! Det var ingen steder å flykte! Så kunne jeg høre at de gikk ut i vannet. Det var jo alt for kaldt til å svømme! Ferskvann med maks 15 grader og masse strømmer. Jeg visste at det ikke kom til å gå. 

Men jeg rakk ikke å tenke så mye før jeg hørte skudd igjen etter et langt opphold. Jeg tenkte at jeg måtte flytte meg til et tryggere sted enn en sti som er helt åpen. Jeg visste jo at hvis noen av gjerningsmennene kom tilbake og så at jeg levde, hadde de ikke blunket en gang før jeg hadde fått et nytt skudd, og det hadde jeg garantert ikke overlevd. Så jeg forsøkte å reise meg opp, helt misslykket. Jeg bare falt sammen igjen på bakken helt uten krefter og følte meg kvalm og kjempe svimmel. 
Så kunne jeg kjenne at nytt varmt blod rant ned pannen min og videre ned på bakken og mer på hendene mine og det gjorde at jeg fikk et slags sinne i meg. Så jeg forsøkte igjen å reise meg opp og denne gangen med hell. Jeg hvisket lavt "Unnskyld" før jeg begynte å bevege meg bort fra stedet. Jeg halvveis klatret opp en liten skråning opp fra stien, gikk noen meter bort før jeg gikk ned på stien igjen. Jeg stod litt og så rundt meg, uten å vite hvor jeg skulle gå, uten å skjønne hvilken del av øya skuddene kom fra. Jeg mistet litt håpet, og tenkte at det kanskje var like greit å gå tilbake til der jeg lå da jeg ble skutt, for der ville jeg ihvertfall ikke skille meg ut.. Men så kunne jeg høre lave stemmer, så jeg snudde meg mot der lyden kom fra. Da så jeg Herman(Vestfold, uskadd, overlevde) med en gutt halvveis hengende over den ene skulderen som var blitt skutt i begge bena, (Hussein, overlevde og klarer seg bedre fysisk) men hadde fått noen klær knytt rundt sårene for å stoppe blødningen. De gikk sammen med ei jente med mørkt hår og som bare gikk i buksa og bh'en (Janne, uskadd, overlevde) og en gutt (som jeg ikke vet hva heter, uskadd, overlevde). 

Janne løp bort til meg og spurte som jeg hadde falt, jeg ristet på hodet og sa at jeg hadde blitt skutt i hodet. Hun spurte meg så om navnet mitt, jeg svarte at jeg het Marte. Hun så på meg og sa: "Ok, Marte. Jeg heter Janne og går helse og sosial, så jeg vet hva jeg skal gjøre, bare ta det helt med ro, dette kommer til å gå helt fint!" Så begynte vi å gå litt innover i skogen, bort fra der vi trodde vi hørte skudd. Plutselig mens vi gikk ba Janne meg om å sette meg ned, jeg gjorde som hun sa og lå halvveis på fanget hennes i lyngen i skogen. Gutten som jeg ikke husker hva heter satt ved siden av henne, mens Herman og Hussein fortsatte å gå mot vannet. 
Jeg sa til Janne at vi måtte følge etter de andre, men hun sa til meg at jeg bare skulle ligge helt stille. Så jeg gjorde det. Hun holdt rundt meg, jeg trodde aldri jeg skulle være så glad for å bli holdt rundt av en totalt fremmed jente! Men så utrolig godt det var å bli holdt rundt av henne! Så betryggende, selv om vi stadig kunne høre skudd. 

Vi satt slik en liten stund, før Janne og gutten plutselig sa at vi måtte finne et sted å gjemme oss for skuddene var farlig nær. Jeg fikk hjelp til å reise meg opp så begynte vi å gå med kursen mot Skolestua. Jeg håpet med hele mitt hjerte at de ikke hadde tenkt til at vi skulle gå dit, for jeg visste at hvis vi forsøkte å åpne døra der, ville vi både blitt hørt av gjerningsmenn og blitt nektet å komme inn, for at jeg var noen som gjemte seg der, det var jeg hundre prosent sikker på. Men etter et par titalls meter stoppet vi opp, forann et stort gult og hvitt telt, som jeg senere har blitt fortalt heter Rocketeltet. Janne ba gutten bli hos meg mens hun sjekket om vi kunne gå inn. Fordi for å komme til inngangen måtte vi stå på en ganske åpen slette. 
Hun kom tilbake bare et par sekunder senere og sa at kysten var klar og at vi alle tre skulle inn i teltet.  

Så vi gikk inn og gutten satte seg ned ved siden av et keybord som stod midt i det store teltet, Janne ba meg sette meg på bakken foran gutten. Så sa hun at hun skulle løpe bort til Norsk Folkehjelp teltet for å hente forbindingssaker til hodet mitt. På nytt kjente jeg kvalmen i kroppen min. Mente hun det alvorlig? At hun skulle løpe ut av gjemmestedet vårt, ut i skogen for å hente bandasjer til hodet mitt?? Jeg ville ikke at hun skulle risikere livet sitt for å hjelpe meg! Men før jeg fikk sagt noe var hun ute av teltet. Jeg lukket øynene og ba til gud. Om at hun skulle komme tilbake! Med eller uten bandasjer, det spilte ingen rolle! Jeg ville bare ha henne tilbake i teltet sammen med meg og gutten. Og for hvert skudd jeg hørte, fryktet jeg at det var det vakre jenta som hadde falt. 
Men hun kom tilbake, helt uskadd og begynte å se på hodet mitt. Hun hvisket lavt til meg at hun ikke kunne se hvor skuddet hadde truffet, men hun satte bandasjen der hun trodde skaden var. Jeg vet ikke hvor hun satte den hen, husker bare hun satte noen teipbiter i pannen min for å få den til å sitte litt bedre. 
Så satte hun seg på huk foran meg og spurte om det gikk fint, jeg nikket og sa ja så lavt jeg kunne. Hun sa at jeg måtte legge meg ned på bakken og spille dø, men at jeg IKKE skulle lukke øynene og sovne!

Så var vi i teltet en lang stund uten å vite hva vi skulle gjøre, det var iskaldt for både buksa og jakka mi var blitt helt gjennomvåt av vann og blod. Fler ganger måtte jeg anstrenge meg for og ikke begynne å hakke tenner og skjelve så mye at det kunne bli hørt. Janne spurte meg stadig om det gikk bra, jeg bare nikket selv om jeg følte meg kjempe kvalm og dårlig. 
Så kom jeg på at det å synge inni mitt eget hode var en veldig effektiv måte å roe meg selv ned på, så jeg gjorde det mens jeg gravde et lite hull i jorden med den høyre pekefingeren min å forsøke å tenke på noe annet.

Det var fortsatt skudd på utsiden, så vi turte ikke å bevege oss en cm. Gutten satt med mobilen sin med skjelvende hender og sendte meldinger med søsteren som snakket med politiet, ekte politi! 

Etter en liten stund hadde det vært stille for skudd. Ingen av oss beveget oss, så vi lagde ingen lyder. Den eneste lyden var regnet som traff taket på Rocketeltet. Jeg begynte å bli litt roligere, tenkte at alt kanskje var over. Men så kunne jeg høre at noen gikk på utsiden av teltet, kanskje en halv meter unna teltduken bak ryggen min. Jeg stirret redd bort på Janne som først så på meg med store øyne og deretter gjemte hodet i hendene. 
Jeg knep øynene sammen og ba til gud at han ikke skulle ta Janne og gutten bort fra jorden! Jeg tenkte ikke på meg selv i det hele tatt, for jeg visste at hvis jeg ble truffet igjen, så var jeg død før jeg kunne rekke å tenke, men hvis Janne eller gutten ble truffet er det ikke sikkert de hadde dødd med en gang. Jeg fryktet ikke lengre for mitt eget liv, jeg ville bare at de skulle leve!

Så snudde jeg meg mot den lille åpningen der vi hadde kommet inn, og da så jeg benet. Et sortkledd ben med firkantede politireflekser, jeg kjente det igjen buksebenet fra jeg så han før jeg ble skutt. Men benet kom ikke inn, det gikk videre. Jeg visste ikke om jeg pustet ut av lettelse eller om jeg pustet ut for å få oksygen, men luft kom ihvertfall ut fra munnen min. Jeg kikket bort på gutten, han satt fortsatt og tekstet og så ikke videre mer redd ut enn vanlig, så han hadde nok ikke merket at det var noen som fikk forbi, men Janne satt fortsatt med hodet i hendene. 
Ingen av oss sa et eneste ord, før Janne plutselig grep tak i mobilen til gutten og tastet et nummer fort, og la telefonen til øret. Jeg skjønte at hun hadde ringt 113, for hun begynte å spørre hva hun kunne gjøre for å stoppe blødningen fra hodet mitt. Hun måtte gjenta ordene flere ganger for personen på andre siden, hun hvisket tingene og ble mer og mer irritert før hun la på og så på meg med bekymrede øyne. 

Det smalt i et par skudd, så ble det helt stille. Ikke èn eneste lyd var å høre, annet enn vår egen pust og regnet. Jeg lå helt stille for å forsøke å høre hva som skjedde på utsiden, men ingenting skjedde. Jeg bare lå der, i noe som kjentes som timer, ingenting. Bare frykt og tanker om hva som egentlig hadde foregått der ute. Vi kunne høre sirener og helikopterlyd, men det var for lengst brukt opp som en trøst. Jeg ville bare bort fra øya, bort fra alle våpen og bort fra alt blodet. 

Tiden gikk så utrolig sakte! Sekundene var som tortur, at ting gikk så utrolig sakte var verre smerte enn skaden fra skuddet i hodet, uansett hvor mye jeg begynte å merke at hodet verket og at oppkastet stod i halsen på meg. Vi bare ventet og ventet. Det var sikkert ikke like lenge som det føltes, men tro meg når jeg sier at tiden gikk helt utrolig sakte. 

Så hørte vi plutselig lyd fra utsiden, og det spente seg på nytt i magen på meg og Janne gjemte på nytt hodet i hendene. En høy mørk stemme ropte: "POLITI!" men ingen av oss klarte å pustet ut. Jeg tenkte igjen, at nå dør vi. En kom gående inn i teltet,  jeg knep øynene sammen og ba igjen til gud. Han bare stod der litt og så på oss, han hadde en helt annen uniform itilegg til en stor sort hjelm og et gigantisk våpen. Da sa Janne en setning jeg aldri kommer til å glemme: "Skal du drepe oss nå?" Han så alvorlig på oss og sa, nei at han var ekte politi og at han skulle hjelpe oss bort fra øya men at vi måtte vente en liten stund til først og at Janne måtte hjelpe en gutt de skulle komme inn med. 

Jeg hulket av lettelse og redsel på en gang. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg var så glad for at det virkelig hadde kommet noen for å hjelpe oss, samtidig som jeg ikke klarte å stole hundre prosent på de. 
Men så kom de inn med en gutt som var skutt i ryggen og hadde punktert en lunge, (Lars, overlevde og klarer seg bedre fysisk) de la han på fanget til Janne og ba han bare ligge helt stille der. Han klarte så vidt å snakke, men forklarte at han het Lars og at han var skutt i ryggen. Han ba om vann, og det var helt forferdelig å måtte si til han at han måtte vente fordi vi ikke hadde noe. Jeg forsøkte alt jeg kunne å reise meg for å komme bort til Janne og Lars, men hele meg var tappet for alt av krefter. 

Etter en stund kom politimannen inn igjen og sa at vi skulle gå ned til en bil, som skulle kjøre oss til en båt. 
Jeg kan ikke huske hvordan jeg kom meg fra teltet til bilen, at jeg eller noen av de andre klarte å gå i det hele tatt er helt utrolig! Jeg kan huske at jeg satt meg i forsetet mens de andre satt bak i bilen. "Ikke se på bakken utenfor, bare se ned og på tingene inne i bilen!" Sa politimannen som satt ved rattet mens han flytte et stort våpen for at jeg skulle få plass, jeg stirret på det våpnet helt til bilen var nede ved kaia. 
Politimannen som kjørte måtte åpne døra for meg, jeg hadde ikke krefter til å åpne en dør en gang! Så tok han rundt meg og fulgte meg ned til en båt med et par folk i. En annen mann tok hånden min, hjalp meg ombord og plasserte meg på en kant jeg kunne sitte på, så satte de Lars ved siden av meg. Jeg tok hånden hans og holdt den fast, helt til vi gikk i land på Utvikacamping. 

Jeg ble tatt imot av en engelsk campinggjest og deretter en norsk mann, da han tok rundt meg kjente jeg at sjokket begynte å komme. Jeg visste at jeg var i trygghet, men det gikk opp for meg hva som faktisk hadde skjedd. Jeg begynte å gråte, jeg hylte og var helt borte. Jeg ville bare hjem, til mamma, pappa, Stian og alle de andre jeg var glad i. 
Jeg ble plassert i en privatbil sammen med tre andre AUF'ere. De var like redde som meg, men heldigvis uskadd som jeg kunne se.
Hele bilturen fra campingen til Sundvoldenhotel var bare gråt og hysteriske utbrudd fra meg, de to jentene og gutten i bilen. Mannen som kjørte sa bare til oss at vi var i trygghet nå og at vi snart var fremme på Sundvoldenhotel hvor vi skulle få møte familien vår og de andre fra øya. 

Da vi var fremme ved Sundvolden gikk alle sammen fort ut av bilen og inn på hotellet, men jeg klarte ikke å reise meg opp. Jeg ble bare sittende i bilen uten å bevege meg. En mann kom bort og åpnet døra, han tok tak i armen min og hjalp meg ut. Han spurte om jeg visste hva jeg het og hvor gammel jeg var. Jeg bare nikket uten å si noen ting. 
Han fulgte meg bort til inngangen til hotellet og inn i en lobby som var fylt til randen av sjokkerte og redde ungdommer som gråt og hylte. Jeg prøvde å se etter Maria, men jeg kunne ikke se henne noe sted. Det var helt en helt forferdelig følelse og ikke kunne se henne noe sted! Det var jo mange mennesker der, og hun måtte jo være der et sted blandt de!
Mannen som fulgte meg inn plasserte meg på en stol like ved inngangsdøren til hotellet og la et teppe over meg. Så fikk jeg endelig se et kjent fjes! Mats Emil kom bort til meg og sa et eller annet som jeg ikke kan huske. Men himmel så glad jeg var for å se en jeg kjente!  Litt etter Mats Emil hadde kommet bort til meg satte en amulansemann og en annen dame seg forann meg og spurte meg om jeg kunne huske hva som gjorde at jeg blødde sånn fra hodet, jeg sa noe surr og fikk frem ordene at jeg var blitt skutt i hodet, og jeg kan huske hvor mange som snudde seg mot meg i det jeg sa det. 

Deretter spurte meg om jeg hadde noen jeg kjente der som kunne følge med meg på sykehuset, jeg skulle til å si nei, men så så jeg et veldig kjent ansikt som så bort på meg med et usikkert utrykk og en mobil til øret. Han kom bort til meg og spurte om jeg var Marte. Jeg nikket og så spurte han om jeg ville snakke med Stian! Storebroren min! Jeg hylte helt sikkert halvveis ut et ja og fikk telefonen av Henrik som han heter. 
Selve samtalen med Stian kan jeg ikke huske annet av enn at han sa at det skulle gå fint og at han snart skulle treffe meg.  
Så kan jeg egentlig ikke huske så mye mer, før jeg satt på en helsebuss sammen med Henrik. Med en ispose på kneet som hadde sklidd ut og et teppe rundt hele kroppen som ihvertfall fikk stoppet litt av skjelvingen fra kulden, men ikke skjelvingen fra sjokket og redselen. Jeg fikk også snakke med mamma på telefonen mens jeg satt på bussen, og jeg trodde aldri det skulle være så deilig å høre stemmen hennes selv om jeg ikke klarte å bli helt rolig. 
Da vi satt på bussen var det begynt å bli ganske mørkt, så vinduene fungerte som speil, og det var først da jeg så hvor ille jeg egentlig så ut. Det var blod i halve ansiktet mitt og håret som hadde vært satt opp i en dott var en eneste stor kake av blod, gjørme og barnnåler. 

Jeg ankom Ringerikesykehus, og ble trillet inn i en rullestol og deretter plassert i en sykeseng og trillet videre inn i et "oprasjonsrom" hvor jeg ble lappet og sydd sammen. 
Så fulgte en tid på sykehus, var innom hele tre stykker. Ringeriket, Ullvål og Tønsberg før jeg endelig fikk dra hjem.

Marte Smith 01.09.11

Edit. Gutten uten navn er endelig funnet på facebook! Jan Egil er det han heter! <3

88 kommentarer

ingrid ausland

01.09.2011 kl.19:31

du er så fantastisk sterk Marte!! Tårene renner og jeg veit at du hadde englevakt den dagen <3 føler virkelig din smerte men samtidig ikke for jeg har ikke opplevd dette selv. jeg har så vont at du måtte oppleve dette og du skal vite at jeg er her for deg <3 Hold ut og vær sterk! Du er utrolig tøff som klarer å komme deg ut. Det er kjempebra!! Er utrolig stolt av deg fantastiske du <3

Charlotte

01.09.2011 kl.19:37

<3

Carina

01.09.2011 kl.19:56

Helten min!

Utrolig glad i deg jenta mi! :)

pappa

01.09.2011 kl.19:56

er så stolt av deg

Anniken

01.09.2011 kl.19:57

<3 En sterk historie. Du er sterk.

01.09.2011 kl.20:01

<3

johanna

01.09.2011 kl.20:04

det gjør så forferdelig vondt å lese dette, selvom jeg egentlig vet det meste fra før. du skriver så utrolig fint, og tårene bare renner.

du er den modigste jenta i verden, marte. vit at jeg alltid alltid alltid er her for deg <3

Andrea

01.09.2011 kl.20:26

Veldig godt skrevet, håper det går bra med deg nå...

Lisbeth

01.09.2011 kl.20:35

Sterkt å lese. Husk å fylle opp "kontoen" din med masse sol og varme på turen<3<3<3

Aurora Haug

01.09.2011 kl.20:41

Så utrolig tøft gjort av deg, Marte!! Fortsatt god bedring! :-)

M

01.09.2011 kl.20:51

Marte, gud så rørende. Du er så sterk. jeg måtte ta flere pauser fra og lese dette.. Det er helt uvirkelig. <3

kristin

01.09.2011 kl.21:06

Du er sterk Marte, stå på videre <3

amalie

01.09.2011 kl.21:26

Jeg er så glad du klarte deg Marte!!!! <3

Maiken

01.09.2011 kl.21:40

Herregud, så sterkt å lese. Marte, du er tøff som tør å poste historien.

Fine deg <3

Tiril Marie

01.09.2011 kl.22:21

Utrolig sterkt av deg å skrive om alt dette Marte! Jeg håper det går bedre og bedre med deg :)Du skriver bra og det er godt alle vi andre som ikke vet hva du har gått i gjennom få høre om dette, så du slepper å bære alt alene og at vi kan forstå bedre. Stå på Marte, dette klarer du! <3

Svein

01.09.2011 kl.23:13

Utrulig sterkt å lese. Har ikkje ord,,,

klem

janne hovland

01.09.2011 kl.23:41

jeg er så utrolig stolt av deg! du er den sterkeste jenten jeg har møtt :)

Har ikke grene så masse som jeg gjorde nå, på lenge! <3

ser deg i morgen vennen <3

Simon

02.09.2011 kl.00:09

Du er utrolig tøff Marte!

kjempesterkt å leste dette, glad du klarte deg.

Stå på videre Marte.
glad du klarte deg, uff helt forferdeig!

rebecca holder

02.09.2011 kl.14:11

dette satte virkelig tårene i gang igjen! du er virkelig sterk som deler dette med alle. er stolt av deg!

Diinoo

02.09.2011 kl.16:13

forferdelig histore :( bra at du overlevde ! <3 stå på videre

Kaja

02.09.2011 kl.18:15

Marte!<3 Er så utrolig glad for at du er her! Kan ikke tenke meg hvordan det må ha vært å være tilstede, og miste noen som betydde så mye for deg som Maria. Du er utrolig sterk som klarer å skrive om dette, og jeg vil at du skal vite at jeg kunne ønsket at jeg kunne spole tiden tilbake, og gjøre så alt dette ikke skjedde, men det kan jeg ikke... Håper ting begynner å bli "normalt", selvom det aldri kommer til å være som før :( Glad i deg!<3

<3 Tonje - kommenterer tilbake

02.09.2011 kl.18:39

ufattelig sterkt å lese! Stå på <3

Synnøve

02.09.2011 kl.20:05

Jeg er full av beundring over at du klarer å dele denne historien. Den er utrolig sterk og jeg gråter over hva du har måtte oppleve. Du er sterk og tøff! Mange varme tanker til deg

Åsne Eileen

02.09.2011 kl.20:22

Fy så fælt å lese, blir helt kvalm eg !!! Du er en veldig sterk person :)

Cathrine

02.09.2011 kl.21:44

Du skriver veldig godt Marte. Utrolig sterkt av deg at du orker å dele denne opplevelsen med oss, men håper det er litt godt for deg å få tanker og følelser ut av kroppen. Og, nei det er ikke for langt for noen å lese. De minuttene er ingenting mot det du har opplevd og den tiden det har tatt deg å skrive dette ned.

Carina H.

03.09.2011 kl.05:15

Jeg blir helt lamslått av å lese dette. Det er umulig for meg å forstå hvordan det måtte ha føltes, men jeg kjenner skikkelig redsel når jeg setter meg inn i det du skriver og prøver å gå i dine spor i hodet mitt. Du og de andre som var på øya blir å vokse dere til de sterkeste av de sterke. Takk for at du deler historien din. Ønsker deg alt godt fremover, og håper det er en liten trøst at vi er mange som tenker på deg.

Lisel0ve

03.09.2011 kl.12:51

Stolt av deg selvom jeg ikke kjenner deg.Forferdelig tragisk alt dette som skjedde 22 juli. . .

Silje Erika☆

03.09.2011 kl.14:41

Du er utrolig tøff!! Stå på! Jeg håper det går bra med deg:) Kanskje du vil bli med på videoprosjektet mitt? Det er en video for ofrene på utøya og i oslo :) Les mer om det på bloggen min, så håper jeg du vil bli med :)

Øyvind

03.09.2011 kl.16:02

Utrolig sterk historie, Marte. Selv om vi leser dette så kan vi nok ikke fatte en brøkdel av det dere opplevde, det er rett og slett umulig å forestille seg hvordan det må ha vært. Derfor synes jeg du er sterk som klarer å skrive det ned, og dele historien med oss som ikke var der. Jeg tenker hver dag på deg og alle de andre som opplevde dette, og ønsker deg alt godt i tiden framover.

Anja

04.09.2011 kl.13:26

Utrolig sterkt det du skriver Marte! Stå på videre, jeg er så stolt av deg!! <3

Linn Inger

04.09.2011 kl.14:14

Jeg greide ikke å holde tårene tilbake. Du er tøff og modig som deler historien din med oss alle. Selv om hverdagen ubønnhøring har kommet tilbake, har ingen glemt 22/7.

Kamilla

04.09.2011 kl.16:03

Såå utrolig sterk historie.. <3

Andrea

04.09.2011 kl.18:21

Utrolig sterkt å lese hele historien! du hadde virkelig englevakt og jeg håper det går bedre med deg! øynene mine var helt våte etter jeg hadde lest det.. du er en utrolig sterk og modig person!

Odd Smedsrud

05.09.2011 kl.01:33

En gripende historie du deler her, Marte!!

Sikkert ikke bare å skrive dette, men tror det er fint for din egen del, sånn at du får bearbeidet det du har vært gjennom.

Håper du kommer deg fint videre i livet ditt.

Du viser hvor sterk du er med måten du forteller hva du har opplevd.

Lykke til videre i livet ditt

aALI

05.09.2011 kl.10:20

Utrolig sterkt skrevet! Heltemodig av deg at du deler dette med oss, og utrolig heltemodig av deg og de andre som var på Utøya! Tror nok ingen andre enn de som var der kan forstille seg redslen dere hadde selvom man leser mange historier. Håper tiden kommer til å lege dine sår.

Men.. Hvordan gikk det med Maria..?

Thea

06.09.2011 kl.11:39

Det var noe av det tristeste jeg har lest på lenge!

malincicilie

07.09.2011 kl.12:26

Så forferdelig! Du er utrolig sterk!

Ingrid Røise

09.09.2011 kl.15:12

Utrolig vondt og lese alt du gikk gjennom. Håper det går bedre med deg, jeg tenker masse på deg!

Kate

11.09.2011 kl.02:31

wow. du er virkelig en sterk person. klarer du det du har klart her, kan du klare hva som helst! <3

J

11.09.2011 kl.22:05

Hei. Jeg er far til to barn som snart vil være på din alder. Etter oppslaget i Dagbladet har jeg lest historien din, og kjenner jeg har problemer med følelsene. Det er en nesten utrolig sterk fortelling. Hendelsene kommer så nært, og blir så skremmende virkelig, når du forteller dem på din egen, ærlige og velformulerte måte.

Du virker sterk og intelligent, og jeg håper du og dine foreldre får et fint og rikt liv også etter 22.juli.

<3

11.09.2011 kl.22:17

Kjære vakre søte tapre marte <3

Jeg har fulgt med på deg og veninde maria helt siden jeg fikk høre om dette, at noe sånt kunne skje i norge er helt ubeskrivelig! jeg vet ikke helt hvorfor jeg sitter og skriver dette til deg, i og med at du et totalt fremmed for meg.. jeg vil vel egt bare få uttrykt de tankene jeg sitter med, om hvor fantastisk du virker! Måten du skriver dette er helt ubeskrivelig! Du er en sterk person med et stort hjerte! <3 sender varme tanker til deg og din maria og alle andre <3 måtte hun alltid være med deg <3

Sjur

12.09.2011 kl.00:46

En ufattelig sterk historie som sto på trykk i dagbladet idag, jeg håper du og familien klarer å komme dere videre selv om dere har vært igjennom noe så grusomt som dette. Mine tanker er med dere!

Christina Lausen

12.09.2011 kl.13:59

Helt utrolig historie. Har så stor respekt for dig, hvor må det være hårdt at leve med alle de lyde, lugte, indtryk, følelser og oplevelser!!! Men hvor er du stærk, hvor det flot af dig at fortælle os alle om din historie, det kan ikke være nemt!!

Jeg er så ked af du måtte gå igennem dette, at i alle måtte. Jeg sender al min varme og kærlighed!

Varmt klem

Christina (Danmark)

Elisabeth

12.09.2011 kl.17:41

For en sterk jente du er! Utrolig bra skrevet!

<3

Hanne

12.09.2011 kl.19:29

Du skriver utrolig godt! Jeg tror nok ikke mange hadde problemer med å lese historien din. jeg beundrer virkelig motet og styrken din (og alle alle de andre på Utøya). Er så glad for at du klarte deg og at du var så heldig som du var i alt uhellet!

Celine Norderhaug

13.09.2011 kl.13:50

Jeg var selv på utøya, men jeg overlevde og ble ikke skutt! Jeg kjenner deg ikke, men jeg er utrolig stolt over deg.. Du er helt sykt sterk.. jeg har ikke ord. sitter her med tårer i øynene..

Cecilie

14.09.2011 kl.20:57

Mine varmeste tanker til deg, dette var rett og slett uvirkelig og forferdelig å lese, men tusen takk for at du delte det! Du er en utrolig sterk jente, jeg kondolerer og sender de varmeste tanker til deg <3

amelia

15.09.2011 kl.17:50

Kjære Marte! jeg kjenner deg ikke, men vet hvem du er gjennom folk, og historien din er helt forferdelig å lese, jeg kan ikke skjønne at du har klart å komme deg fra sted til sted og faktisk overleve! du er utrolig sterk og vakker dame, som har sikkert kjempe vanskelig nå, men du skal vite at det er mange som støtter deg kjempe masse! stå på videre og hver sterk <3

05.10.2011 kl.15:39

Du er fantastisk sterk!

Kan jeg spørre hvorfor du da unnskyld da du reise deg? Skjønner hvis du ikke orker å svare:)

Frida Tveitan

27.10.2011 kl.20:54

du er så sterk, marte!

du vet du har støtte fra så utrolig mange mennesker! <3

Magnus

06.11.2011 kl.10:58

Kjære Marte, en utrolig sterk og forferdelig historie. Jeg kjenner deg ikke, men er fortsatt utrolig glad for at du klarte deg. Vær sterk, husk at du har mange som støtter deg <3

Vigdis

06.11.2011 kl.13:42

For en sterk historie. Jeg gråter når jeg leser den. Lykke til videre, jeg heier på deg

Katrine

06.11.2011 kl.17:05

Takk for at du delte historien din! Rørende og sterkt.

Hanna

07.11.2011 kl.19:54

Helt ubeskrivelig...

Du er sterk!

emilie

27.11.2011 kl.23:12

utrolig sterkt å lese dette. Du er sterk!

astrid

28.11.2011 kl.12:54

du må være den tøffeste jenten jeg noen gang har hørt om!!!!

Daniel

28.11.2011 kl.19:43

Kanon Tøff Jente...

Stolt av deg!!!!

Mari

01.12.2011 kl.19:09

utrolig sterk historie! du virker helt fantastisk og modig <3 tenker på dere som var på utøya hver dag, håper alt går bedre <3

Bente

03.12.2011 kl.04:29

Kjære, kjære deg <3

Egentlig har jeg ikke ord. Likevel kunne jeg skrevet side opp og side ned til deg. En nydelig jente som jeg aldri har sett før eller snakket med. Kjenner jeg er redd for å skrive noe som sårer eller du kan missforstå. Alt er bare godt ment!

Har nettopp lest noen av blogginnleggene dine. Hele kroppen min er stiv..Det er ikke ord for hva du og dere alle sammen har måttet oppleve. Fryktelig umenneskelige følelser og tanker du må slite med, og som du kommer til å kjenne på i mer eller mindre grad alltid. Å skrive, gjenfortelle som du gjør, gjør veldig godt for deg. Det er en flott måte å bearbeide opplevelsene på. En god måte å komme videre, selv om det er tøft å skrive om dette, selvfølgelig. For da går du inn i dette igjen. Inn i marerittet. Inn i den uvirkelige virkeligheten. Det er inni deg, så med å snakke og fortelle og skrive, vil det etterhvert forsvinne mer og mer, selv om det alltid vil være en del av deg. Det er alt vi har opplevd. På godt og vondt.

Jeg ønsker deg alt det beste i verden, og som alle andre, ønsker jeg deg lykke til med alle dine tanker og følelser som dukker opp i ulike situasjoner. På tider der du ikke tenker på det vonde kan dette plutselig dukke opp, som du selv vet og har opplevd. Tiden leger sår, er det noe som heter. Hvor lenge det tar er det dessverre aldri godt å si. Du føler kanskje at det aldri kan leges? Likevel er det heldigvis sant <3 Såret gror. Sakte men sikkert. Men arr vil det naturlig nok være <3

Det nærmer seg jul, og høytider er alltid spesielt når vi har mistet noen nære. Lykke til med alt det du holder på med. Håper du får kose deg og slappe av i julen, selv om denne julen vil være anderledes enn alle andre juler.

Mange gode lykkeklemmer fra Bente :-)

<3 Marita

24.02.2012 kl.20:52

Kjære deg <3

Får så vondt av å lese dette. Det er umulig å forestille seg korleis du har hatt det. Håpar at kvardagen blir litt bedre etter kvart, sjølv om det ikkje er så enkelt å komme seg gjennom

dette. Du er ei utrulig sterk og modig jente !

Sender deg mange varme tanker <3

28.03.2012 kl.00:15

Kan du i ettertid huske at det var en gutt som ga plassen sin i bilen til hotellet til deg? Berget det livet ditt? Han het Sondre Lindhagen Nilssen, regner med du har hatt kontakt med han litt i ettertid.

Malin

26.04.2012 kl.13:48

Du er fantastisk. Jeg har lest gjennom alle innleggene dine om Maria, om Utøya og nå dette. Tårene triller og det er nå det begynner å gå opp for meg hva som faktisk skjedde. Jeg har ingen kjente som var der, men etterhvert som jeg leser bloggen din og andre sine blogger om Utøya, føles det som at det er noen kjente. Du er så sterk, ufattelig sterk. Og jeg håper det går bra med deg etterhvert som sorgen blir lettere å takle. Alle mine tanker går til deg og resten av pårørende. Stå på <3

09.05.2012 kl.00:13

fysøren så sterk.... har ikke ord!!!!

Arve Henriksen

10.05.2012 kl.07:16

Denne Janne du skriver om burde fått en offisiell utmerkelse, en ekte heltinne spør du meg, en heltinne som setter søppelhaugen Breivik i ett enda grellere lys. Stå på videre. :)

anita

10.05.2012 kl.08:40

Du er utrolig sterk. Jeg vet at jeg ikke kjenner deg, men tanken på at du overlevde gjør meg utrolig glad og varm og lykkelig!

Jeg vil bare si at du virker som ei sterk og snill jente og jeg håper at du får en fantastisk fremtid. Utnytt den til det fulleste og ikke vent med å gjøre ting. Lev virkelig i nuet!

Stå på ! Varm klem <3

Margaretha

10.05.2012 kl.12:49

You are a very strong young women. All this horror you had to face...but you surrvived. hope you all the best in life and with a experince like this NOTHING can stop you or brake you what ever you do in the future.

tone

10.05.2012 kl.13:06

rørene historie!! har ikke ord

jannesword

10.05.2012 kl.13:10

jeg har ikke ord i det hele tatt! det var sterkt og lese på, du er sterk du! ser opp til deg <3 (: xoxo

Annika

10.05.2012 kl.13:46

Det du och ni andra var med om är så fruktansvärt hemskt, det inte går att hålla tårarna borta. Din berättelse är så grymt stark i sina ord och det hjälper själen att få skriva av sig. Måtte du få ett gott liv trots denna hemska händelse och gör det i livet som för dig känns viktigt. Ni var många som blev flera år äldre i erfarenhet på grund av detta och det är bra att ni har varandra att snacka med. Vi är så många som tänker på er, känner med er, bara vill er väl och aldrig tillåter att ondskan ska få segra! Stor varm kram!

May Elisabeth Enge

10.05.2012 kl.14:52

Takk for at du delte historien din, denne kommer jeg aldri til å glemme!! Du er en fantastisk person!! God klem fra M

Vegard Kjenner

10.05.2012 kl.16:16

Tusen takk for at du deler dette med oss. Umulig å begripe eller fatte hva du og dine medkollegaer i AUF gikk gjennom, men stolt av å være medborger i samme land som deg! Vi føler alle med Dere

M

10.05.2012 kl.16:37

Sterkt. Utrolig sterkt. Håper at du har det bra nå, at Gud er med deg. Takk for at du deler dette med oss andre som ikke har opplevd en slik ufattelig tragedie. Gud være med deg.

Gry Helen

10.05.2012 kl.19:30

Hei Marte. Så utrolig sterk du er, jeg har hørt alt om hva skjedde den dagen, fulgte med på tven. Selv om jeg ikke kjenner deg så kjenner jeg at tårene mine er på tur til å trille, det er helt ufattelig hva en man alene kan gjøre noe sånt. Håper alt går bra med deg selvom at du har mistet din beste venninde. Stå på videre, du er sterk det er bra at du deler historien din med oss. :-) Mine tanker går til deg og dine. Hilsen Gry Helen.

Reidunn Thune

10.05.2012 kl.19:53

Jeg har lest den utrolige historien din. Sterk lesning.Jeg er så glad på dine vegne for at hun Janne reddet deg.Dere er fantastiske jenter begge to.Lykke til videre i livet.Du har opplevd det verste av det som kan skje et menneske.Tenk å oppleve noe slikt i fredstid en vakker dag på en idyllisk øy.Jeg ønsker deg alt godt! Takk for at du deler din fryktelige opplevelse med oss andre.Mange klemmer fra meg som er helt ukjent for deg.Tenker på deg.Hilsen Reidunn

Tabita Daniela

11.05.2012 kl.09:22

Helt forferdelig.. Har ikke ord!

Astrid i Berlin

11.05.2012 kl.15:35

kjaere marte. takk for at du deler din historie. og ikkje minst for at du deler det som ligger mellom linjene - mellom hendelsene. tankene dine rundt dette er veldig reflekterte og viser at du er en god og sterk person. vi kan vaere stolte av at det norske samfunnet baade har og "produserer" slike som deg - det trenger landet fortsatt for aa gaa i riktig retning. paa samme maate som janne som eg ogsaa er utrolig imponert over.

staa paa videre. selv om eg er nesten dobbelt saa gammel som deg tar eg "hatten av" meg for det du allerede har prestert av mestring og refleksjon. eg har et inderlig önske om at du skal ha et lykkelig og meningsfullt "second life" :) og er takknemlig for aa ha faatt et bilde av kor sterke opplevelser du og mange andre ungdommer har vaert gjennom. hilsen fremmed, "fölt storesöster" i Berlin. Astrid

11.05.2012 kl.21:17

utrolig sterkt å lese... kan fortsatt ikke begripe hva som har skjedd! håper det går bra med deg og alle andre, og kondolerer så ufattelig mye til de pårørende..;'(

Markus

12.05.2012 kl.10:26

Hei Marte det var fint å lese denne blogg om at du overleVde jeg gråt når jeg kom halvveis i det du har blogga. Syns du er utrolig modig etter at du har blogga . Skjønner ikke hvor psykisk syk Anders er

Hanne

14.05.2012 kl.12:41

helt utrolig hvor sterke dere er! kan ikke fortestille meg hva dere gikk gjennom! beundrer deg og de andre!!

Dorthe Jørgensen

14.05.2012 kl.16:48

Kæreste kæreste dig......en frygtelig masse tanker og en dyb dyb

undren fylder mit hjerte.

Jeg har ingen ord, kun kærlighed og beundring!

Må dit liv blive det aller bedste og må dine oplevelser

omkring alt dette blive din styrke - dette ønsker

jeg for dig!!

Mange kram og varme tanker både til dig og til

alle Jer andre som, på en eller anden måde, er berørt

af forrige sommers mareridt!

Pas på Jer selv - og hinanden!

Knus fra Dorthe, en mor, i Danmark.

Anette.

21.05.2012 kl.12:36

Åh, dette er sterkt å lese. Du er vanvittig sterk!

Det kan umulig være lett med alt som foregår.

Jeg synes du er sterk, og jeg beundrer deg for det.

Du er en helt!

Sender deg, alle dine auf-venner og alle pårørende i alle tilfeller mine varmeste tanker!

Malin

21.05.2012 kl.15:30

Vill bara kika in och säga att jag beundrar din styrka.

Att återberätta det hemska du vart med om är otroligt starkt gjort.

Ni alla finns i mina tankar sedan händelsen och jag följer rättegången.

Med sorg i hjärtat och tårar i ögonen beklagar jag allt ni behövt uppleva på ön.

All kärlek och styrka till er överlevande.

Och många tankar går till anhöriga och avlidna.

Massa kramar

Linn Katrine

23.05.2012 kl.23:40

Utrolig sterk historie.. du har virkelig hatt englevakt..

Så godt at du klarte deg til tross for skudd i hodet..

Du er ei veldig sterk jente , det skal du ha..

Ønsker deg all hell og lykke for fremtiden :)

Signe Vogt

03.06.2012 kl.14:24

Kjære deg og alle som ble berørt den dagen!!!

Du kjenner ikke meg og jeg har ingen direkte som ble berørt denne dagen, men da jeg bor på et relativt lite sted og det var en gutt fra AUF herfra som dessverre mistet livet. Føler man seg likevel berørt.

Det er helt umulig for meg å sette meg helt inn i det helvete dere opplevde, så gir du oss en utrolig historie og et innblikk i hvordan det var.

Man må være kald om ikke din historie gjør noe med enn som menneske. Jeg fikk tårevåte øyne av å lese dette.

Din og så mange andres AUF-ere sine historier er så sterke.

Du og dine kjære venner viste den dagen et helt sykt mot og vilje som er umulig å tenke seg. Jeg håper ting går din vei nå og at du en dag vil kunne tenke på Utøya-2011 som noe du har lagt bak deg, høres nok helt fjernt ut i dag når det nærmer seg ett år siden. Jeg bare prøver å si at jeg ønsker deg et langt og vakkert liv for deg og dine kjære.

Ingen har vist så mye mot og styrke som dere!!!

Lov å prøv å nyt sommeren som ligger foran deg, du og hele AUF fortjener alt godt i fremtiden!!

Mange varme tanker fra Signe Vogt og takk for en sterk, men på samme tid grusom og vakker historie. Vakker fordi den var så sterk og ekte, IKKE pga av d grufulle som skjedde denne dagen. <3!!!!

Sara

23.07.2012 kl.15:09

Otroligt jobbigt och sorgligt att läsa din gripande historia, kan verkligen inte förstå att det har hänt.

Finns inga ord, men du är så himla stark. Blev så berörd av din text och kan inte ens föreställa mig hur det var. Sänder en tanke till alla er som var med om detta på Utøya <3

13.03.2013 kl.21:42

Jeg leste ikke historien din før nå, men jeg satt uansett å grein omtrent fra starten av. Det var en utrolig sterk historie, og du var utrolig heldig som overlevde et skudd i hodet. Du har virkelig hatt englevakt! Sender en tanke til deg og alle andre som var på Utøya!<3

emilieogaslan

08.06.2013 kl.23:00

Når jeg leste historien fikk jeg en stor klump i halsen. Tenk at noen gjør dette her! Du er virkelig sterk Marte. Når dette kjedde var jeg 11 år og vi skulle reise til Oslo akkurat den dagen men ombestemte oss, vi reiste heller til Bergen. Jeg ønsker deg et godt liv videre.

Skriv en ny kommentar

hits