wordbyword

Jeg skulle så utrolig ønske jeg kunne takke alle som har hjulpet meg! Mine fantastiske venner som hjelper meg gjennom hverdagen nå, og de som reddet meg fra den sikre død på Utøya. Jeg husker ingen av ansiktene på de politimennenesom hentet oss fra gjemmestedet vårt, jeg husker ikke hvordan de på båten vi kjørte over med ser ut. Samvittigheten gnager på dette, jeg skulle så veldig gjerne gitt de den største klemmen de noen gang har fått!

Men èn av personene har jeg ihvertfall fått gitt en klem og jeg er helt sikker på at det ikke blir den siste klemmen hun kommer til å få. Janne Hovland, hun er hovedgrunnen til at jeg lever. 
Jeg velger å begynne "historien" etter jeg ble skutt. Fordi det meste av det som skjedde før er ting jeg ikke ønsker skal stå på nettet, med hensyn til familie og venner til ofrene. Jeg utelukker også en del detaljer, men jeg skal prøve å skrive så dere forstår hva som skjedde med meg den 22.juli 2011, dagen som forandret hele Norge: 

Stedet jeg ligger er nord-vest på øya langs Kjærlighetsstien. 

Det kjentes ut som hele jeg hadde fått strøm. Jeg skjønte absolutt ingenting og kunne ikke se noe som helst, klarte ikke å åpne det høyre øyet. Tankene surret rundt i hodet mitt. "Dette skjer bare ikke! Er landet vårt i krig? Har Norge blitt okkupert? Hvorfor blir vi skutt på av en politimann?? Er jeg den eneste på hele øya som lever?" Jeg løftet litt på hodet for å se om jeg kunne se noen andre som levde i nærheten, men jeg så ingen, absolutt ingen andre enn de som lå rundt meg, hørte bare skudd etter skudd etter skudd, det smalt hele tiden! Så så jeg ned på hendene mine og så alt blodet., jeg forstod ikke hvor alt kom i fra. Jeg hadde jo ikke vondt noen steder. Men så tok jeg meg til hodet, og kjente det som om noen stakk en kniv i meg. Jeg hadde så utrolig lyst til å hyle og skrike, bare stoppe alt som skjedde, jeg var så redd. Men jeg holdt meg rolig. Jeg la meg ned igjen med pannen mot jorda og prøvde å synge en liten sang inni hodet mitt for å hindre meg selv i å få panikk. Jeg lå der kjempe lenge, kjente regnet over hele kroppen, nynnet i hodet mitt på "Amalies Jul - Godnatt sang" og forsøkte å stenge lyden av skudd ut av hodet. 

Etter å ha ligget stille en kjempe lang stund, hørte jeg lyden av helikopter. En liten lettelse spredte seg i kroppen min, jeg tenkte at nå var vi reddet. Nå skulle alle i trygghet på land og møte sine kjære. Men lettelsen gikk straks bort igjen da skuddene fortsatte. Jeg hadde så lyst til å gråte, men kroppen min sa til meg at hvis jeg hadde tenkt til å overleve, så måtte jeg holde meg rolig. Jeg lå helt stille, var så utrolig redd for at han eller de skulle komme tilbake. Jeg var helt sikker på at det var flere gjerningsmenn, èn person kunne ikke ha så utrolig mange kuler, èn person kan jo ikke klare å ha så mange liv på samvittigheten! 
Så kom et av øyeblikkene jeg fryktet, jeg hørte lyden av folk som løp og stemmer som sa "Vi må komme oss av øya, fort!" Da var jeg helt sikker, det er flere gjerningsmenn og nå flyktet de som feiginger før noen fikk pågrepet de. Men så hørte jeg at en av de som løp forbi gråt og sa: "Fy faen, de her er døde!" Det var andre ungdommer, men de sa at de skulle av øya. Jeg skjønte ikke hvordan de hadde tenkt til å klare det.. Vi var jo fanget på en øy! Det var ingen steder å flykte! Så kunne jeg høre at de gikk ut i vannet. Det var jo alt for kaldt til å svømme! Ferskvann med maks 15 grader og masse strømmer. Jeg visste at det ikke kom til å gå. 

Men jeg rakk ikke å tenke så mye før jeg hørte skudd igjen etter et langt opphold. Jeg tenkte at jeg måtte flytte meg til et tryggere sted enn en sti som er helt åpen. Jeg visste jo at hvis noen av gjerningsmennene kom tilbake og så at jeg levde, hadde de ikke blunket en gang før jeg hadde fått et nytt skudd, og det hadde jeg garantert ikke overlevd. Så jeg forsøkte å reise meg opp, helt misslykket. Jeg bare falt sammen igjen på bakken helt uten krefter og følte meg kvalm og kjempe svimmel. 
Så kunne jeg kjenne at nytt varmt blod rant ned pannen min og videre ned på bakken og mer på hendene mine og det gjorde at jeg fikk et slags sinne i meg. Så jeg forsøkte igjen å reise meg opp og denne gangen med hell. Jeg hvisket lavt "Unnskyld" før jeg begynte å bevege meg bort fra stedet. Jeg halvveis klatret opp en liten skråning opp fra stien, gikk noen meter bort før jeg gikk ned på stien igjen. Jeg stod litt og så rundt meg, uten å vite hvor jeg skulle gå, uten å skjønne hvilken del av øya skuddene kom fra. Jeg mistet litt håpet, og tenkte at det kanskje var like greit å gå tilbake til der jeg lå da jeg ble skutt, for der ville jeg ihvertfall ikke skille meg ut.. Men så kunne jeg høre lave stemmer, så jeg snudde meg mot der lyden kom fra. Da så jeg Herman(Vestfold, uskadd, overlevde) med en gutt halvveis hengende over den ene skulderen som var blitt skutt i begge bena, (Hussein, overlevde og klarer seg bedre fysisk) men hadde fått noen klær knytt rundt sårene for å stoppe blødningen. De gikk sammen med ei jente med mørkt hår og som bare gikk i buksa og bh'en (Janne, uskadd, overlevde) og en gutt (som jeg ikke vet hva heter, uskadd, overlevde). 

Janne løp bort til meg og spurte som jeg hadde falt, jeg ristet på hodet og sa at jeg hadde blitt skutt i hodet. Hun spurte meg så om navnet mitt, jeg svarte at jeg het Marte. Hun så på meg og sa: "Ok, Marte. Jeg heter Janne og går helse og sosial, så jeg vet hva jeg skal gjøre, bare ta det helt med ro, dette kommer til å gå helt fint!" Så begynte vi å gå litt innover i skogen, bort fra der vi trodde vi hørte skudd. Plutselig mens vi gikk ba Janne meg om å sette meg ned, jeg gjorde som hun sa og lå halvveis på fanget hennes i lyngen i skogen. Gutten som jeg ikke husker hva heter satt ved siden av henne, mens Herman og Hussein fortsatte å gå mot vannet. 
Jeg sa til Janne at vi måtte følge etter de andre, men hun sa til meg at jeg bare skulle ligge helt stille. Så jeg gjorde det. Hun holdt rundt meg, jeg trodde aldri jeg skulle være så glad for å bli holdt rundt av en totalt fremmed jente! Men så utrolig godt det var å bli holdt rundt av henne! Så betryggende, selv om vi stadig kunne høre skudd. 

Vi satt slik en liten stund, før Janne og gutten plutselig sa at vi måtte finne et sted å gjemme oss for skuddene var farlig nær. Jeg fikk hjelp til å reise meg opp så begynte vi å gå med kursen mot Skolestua. Jeg håpet med hele mitt hjerte at de ikke hadde tenkt til at vi skulle gå dit, for jeg visste at hvis vi forsøkte å åpne døra der, ville vi både blitt hørt av gjerningsmenn og blitt nektet å komme inn, for at jeg var noen som gjemte seg der, det var jeg hundre prosent sikker på. Men etter et par titalls meter stoppet vi opp, forann et stort gult og hvitt telt, som jeg senere har blitt fortalt heter Rocketeltet. Janne ba gutten bli hos meg mens hun sjekket om vi kunne gå inn. Fordi for å komme til inngangen måtte vi stå på en ganske åpen slette. 
Hun kom tilbake bare et par sekunder senere og sa at kysten var klar og at vi alle tre skulle inn i teltet.  

Så vi gikk inn og gutten satte seg ned ved siden av et keybord som stod midt i det store teltet, Janne ba meg sette meg på bakken foran gutten. Så sa hun at hun skulle løpe bort til Norsk Folkehjelp teltet for å hente forbindingssaker til hodet mitt. På nytt kjente jeg kvalmen i kroppen min. Mente hun det alvorlig? At hun skulle løpe ut av gjemmestedet vårt, ut i skogen for å hente bandasjer til hodet mitt?? Jeg ville ikke at hun skulle risikere livet sitt for å hjelpe meg! Men før jeg fikk sagt noe var hun ute av teltet. Jeg lukket øynene og ba til gud. Om at hun skulle komme tilbake! Med eller uten bandasjer, det spilte ingen rolle! Jeg ville bare ha henne tilbake i teltet sammen med meg og gutten. Og for hvert skudd jeg hørte, fryktet jeg at det var det vakre jenta som hadde falt. 
Men hun kom tilbake, helt uskadd og begynte å se på hodet mitt. Hun hvisket lavt til meg at hun ikke kunne se hvor skuddet hadde truffet, men hun satte bandasjen der hun trodde skaden var. Jeg vet ikke hvor hun satte den hen, husker bare hun satte noen teipbiter i pannen min for å få den til å sitte litt bedre. 
Så satte hun seg på huk foran meg og spurte om det gikk fint, jeg nikket og sa ja så lavt jeg kunne. Hun sa at jeg måtte legge meg ned på bakken og spille dø, men at jeg IKKE skulle lukke øynene og sovne!

Så var vi i teltet en lang stund uten å vite hva vi skulle gjøre, det var iskaldt for både buksa og jakka mi var blitt helt gjennomvåt av vann og blod. Fler ganger måtte jeg anstrenge meg for og ikke begynne å hakke tenner og skjelve så mye at det kunne bli hørt. Janne spurte meg stadig om det gikk bra, jeg bare nikket selv om jeg følte meg kjempe kvalm og dårlig. 
Så kom jeg på at det å synge inni mitt eget hode var en veldig effektiv måte å roe meg selv ned på, så jeg gjorde det mens jeg gravde et lite hull i jorden med den høyre pekefingeren min å forsøke å tenke på noe annet.
Det var fortsatt skudd på utsiden, så vi turte ikke å bevege oss en cm. Gutten satt med mobilen sin med skjelvende hender og sendte meldinger med søsteren som snakket med politiet, ekte politi! 

Etter en liten stund hadde det vært stille for skudd. Ingen av oss beveget oss, så vi lagde ingen lyder. Den eneste lyden var regnet som traff taket på Rocketeltet. Jeg begynte å bli litt roligere, tenkte at alt kanskje var over. Men så kunne jeg høre at noen gikk på utsiden av teltet, kanskje en halv meter unna teltduken bak ryggen min. Jeg stirret redd bort på Janne som først så på meg med store øyne og deretter gjemte hodet i hendene. 
Jeg knep øynene sammen og ba til gud at han ikke skulle ta Janne og gutten bort fra jorden! Jeg tenkte ikke på meg selv i det hele tatt, for jeg visste at hvis jeg ble truffet igjen, så var jeg død før jeg kunne rekke å tenke, men hvis Janne eller gutten ble truffet er det ikke sikkert de hadde dødd med en gang. Jeg fryktet ikke lengre for mitt eget liv, jeg ville bare at de skulle leve!

Så snudde jeg meg mot den lille åpningen der vi hadde kommet inn, og da så jeg benet. Et sortkledd ben med firkantede politireflekser, jeg kjente det igjen buksebenet fra jeg så han før jeg ble skutt. Men benet kom ikke inn, det gikk videre. Jeg visste ikke om jeg pustet ut av lettelse eller om jeg pustet ut for å få oksygen, men luft kom ihvertfall ut fra munnen min. Jeg kikket bort på gutten, han satt fortsatt og tekstet og så ikke videre mer redd ut enn vanlig, så han hadde nok ikke merket at det var noen som fikk forbi, men Janne satt fortsatt med hodet i hendene. 
Ingen av oss sa et eneste ord, før Janne plutselig grep tak i mobilen til gutten og tastet et nummer fort, og la telefonen til øret. Jeg skjønte at hun hadde ringt 113, for hun begynte å spørre hva hun kunne gjøre for å stoppe blødningen fra hodet mitt. Hun måtte gjenta ordene flere ganger for personen på andre siden, hun hvisket tingene og ble mer og mer irritert før hun la på og så på meg med bekymrede øyne. 

Det smalt i et par skudd, så ble det helt stille. Ikke èn eneste lyd var å høre, annet enn vår egen pust og regnet. Jeg lå helt stille for å forsøke å høre hva som skjedde på utsiden, men ingenting skjedde. Jeg bare lå der, i noe som kjentes som timer, ingenting. Bare frykt og tanker om hva som egentlig hadde foregått der ute. Vi kunne høre sirener og helikopterlyd, men det var for lengst brukt opp som en trøst. Jeg ville bare bort fra øya, bort fra alle våpen og bort fra alt blodet. 

Tiden gikk så utrolig sakte! Sekundene var som tortur, at ting gikk så utrolig sakte var verre smerte enn skaden fra skuddet i hodet, uansett hvor mye jeg begynte å merke at hodet verket og at oppkastet stod i halsen på meg. Vi bare ventet og ventet. Det var sikkert ikke like lenge som det føltes, men tro meg når jeg sier at tiden gikk helt utrolig sakte. 

Så hørte vi plutselig lyd fra utsiden, og det spente seg på nytt i magen på meg og Janne gjemte på nytt hodet i hendene. En høy mørk stemme ropte: "POLITI!" men ingen av oss klarte å pustet ut. Jeg tenkte igjen, at nå dør vi. En kom gående inn i teltet,  jeg knep øynene sammen og ba igjen til gud. Han bare stod der litt og så på oss, han hadde en helt annen uniform itilegg til en stor sort hjelm og et gigantisk våpen. Da sa Janne en setning jeg aldri kommer til å glemme: "Skal du drepe oss nå?" Han så alvorlig på oss og sa, nei at han var ekte politi og at han skulle hjelpe oss bort fra øya men at vi måtte vente en liten stund til først og at Janne måtte hjelpe en gutt de skulle komme inn med. 

Jeg hulket av lettelse og redsel på en gang. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg var så glad for at det virkelig hadde kommet noen for å hjelpe oss, samtidig som jeg ikke klarte å stole hundre prosent på de. 
Men så kom de inn med en gutt som var skutt i ryggen og hadde punktert en lunge, (Lars, overlevde og klarer seg bedre fysisk) de la han på fanget til Janne og ba han bare ligge helt stille der. Han klarte så vidt å snakke, men forklarte at han het Lars og at han var skutt i ryggen. Han ba om vann, og det var helt forferdelig å måtte si til han at han måtte vente fordi vi ikke hadde noe. Jeg forsøkte alt jeg kunne å reise meg for å komme bort til Janne og Lars, men hele meg var tappet for alt av krefter. 

Etter en stund kom politimannen inn igjen og sa at vi skulle gå ned til en bil, som skulle kjøre oss til en båt. 
Jeg kan ikke huske hvordan jeg kom meg fra teltet til bilen, at jeg eller noen av de andre klarte å gå i det hele tatt er helt utrolig! Jeg kan huske at jeg satt meg i forsetet mens de andre satt bak i bilen. "Ikke se på bakken utenfor, bare se ned og på tingene inne i bilen!" Sa politimannen som satt ved rattet mens han flytte et stort våpen for at jeg skulle få plass, jeg stirret på det våpnet helt til bilen var nede ved kaia. 
Politimannen som kjørte måtte åpne døra for meg, jeg hadde ikke krefter til å åpne en dør en gang! Så tok han rundt meg og fulgte meg ned til en båt med et par folk i. En annen mann tok hånden min, hjalp meg ombord og plasserte meg på en kant jeg kunne sitte på, så satte de Lars ved siden av meg. Jeg tok hånden hans og holdt den fast, helt til vi gikk i land på Utvikacamping. 

Jeg ble tatt imot av en engelsk campinggjest og deretter en norsk mann, da han tok rundt meg kjente jeg at sjokket begynte å komme. Jeg visste at jeg var i trygghet, men det gikk opp for meg hva som faktisk hadde skjedd. Jeg begynte å gråte, jeg hylte og var helt borte. Jeg ville bare hjem, til mamma, pappa, Stian og alle de andre jeg var glad i. 
Jeg ble plassert i en privatbil sammen med tre andre AUF'ere. De var like redde som meg, men heldigvis uskadd som jeg kunne se.
Hele bilturen fra campingen til Sundvoldenhotel var bare gråt og hysteriske utbrudd fra meg, de to jentene og gutten i bilen. Mannen som kjørte sa bare til oss at vi var i trygghet nå og at vi snart var fremme på Sundvoldenhotel hvor vi skulle få møte familien vår og de andre fra øya. 

Da vi var fremme ved Sundvolden gikk alle sammen fort ut av bilen og inn på hotellet, men jeg klarte ikke å reise meg opp. Jeg ble bare sittende i bilen uten å bevege meg. En mann kom bort og åpnet døra, han tok tak i armen min og hjalp meg ut. Han spurte om jeg visste hva jeg het og hvor gammel jeg var. Jeg bare nikket uten å si noen ting. 
Han fulgte meg bort til inngangen til hotellet og inn i en lobby som var fylt til randen av sjokkerte og redde ungdommer som gråt og hylte. Jeg prøvde å se etter Maria, men jeg kunne ikke se henne noe sted. Det var helt en helt forferdelig følelse og ikke kunne se henne noe sted! Det var jo mange mennesker der, og hun måtte jo være der et sted blandt de!
Mannen som fulgte meg inn plasserte meg på en stol like ved inngangsdøren til hotellet og la et teppe over meg. Så fikk jeg endelig se et kjent fjes! Mats Emil kom bort til meg og sa et eller annet som jeg ikke kan huske. Men himmel så glad jeg var for å se en jeg kjente!  Litt etter Mats Emil hadde kommet bort til meg satte en amulansemann og en annen dame seg forann meg og spurte meg om jeg kunne huske hva som gjorde at jeg blødde sånn fra hodet, jeg sa noe surr og fikk frem ordene at jeg var blitt skutt i hodet, og jeg kan huske hvor mange som snudde seg mot meg i det jeg sa det. 

Deretter spurte meg om jeg hadde noen jeg kjente der som kunne følge med meg på sykehuset, jeg skulle til å si nei, men så så jeg et veldig kjent ansikt som så bort på meg med et usikkert utrykk og en mobil til øret. Han kom bort til meg og spurte om jeg var Marte. Jeg nikket og så spurte han om jeg ville snakke med Stian! Storebroren min! Jeg hylte helt sikkert halvveis ut et ja og fikk telefonen av Henrik som han heter. 
Selve samtalen med Stian kan jeg ikke huske annet av enn at han sa at det skulle gå fint og at han snart skulle treffe meg.  
Så kan jeg egentlig ikke huske så mye mer, før jeg satt på en helsebuss sammen med Henrik. Med en ispose på kneet som hadde sklidd ut og et teppe rundt hele kroppen som ihvertfall fikk stoppet litt av skjelvingen fra kulden, men ikke skjelvingen fra sjokket og redselen. Jeg fikk også snakke med mamma på telefonen mens jeg satt på bussen, og jeg trodde aldri det skulle være så deilig å høre stemmen hennes selv om jeg ikke klarte å bli helt rolig. 
Da vi satt på bussen var det begynt å bli ganske mørkt, så vinduene fungerte som speil, og det var først da jeg så hvor ille jeg egentlig så ut. Det var blod i halve ansiktet mitt og håret som hadde vært satt opp i en dott var en eneste stor kake av blod, gjørme og barnnåler. 

Jeg ankom Ringerikesykehus, og ble trillet inn i en rullestol og deretter plassert i en sykeseng og trillet videre inn i et "oprasjonsrom" hvor jeg ble lappet og sydd sammen. 
Så fulgte en tid på sykehus, var innom hele tre stykker. Ringeriket, Ullvål og Tønsberg før jeg endelig fikk dra hjem.

Marte Smith 01.09.11

Edit. Gutten uten navn er endelig funnet på facebook! Jan Egil er det han heter! <3