Vi tok tilbake øya!

De siste dagene er vanskelig å beskrive, det høres sikkert rart ut, men jeg kan nesten ikke huske noe av oppholdet i Oslo. 

Jeg kan huske at jeg dro dit med mamma og at vi surret rundt litt før vi fikk i oss noe mat og sjekka inn på Thon Hotell Opera. Så er det helt svart helt til jeg våknet opp da vi skulle ut til øya..
Og selve bussturen inn mot øya kan jeg huske som om det var ista! Jeg ble mer og mer nervøs jo nærmere vi kom øya, og ved synet av skiltet UTØYA kjente jeg virkelig at jeg gruet meg skikkelig! Sist jeg så det skiltet kikket jeg bort på Maria mens jeg smilte og resten av bussen sang og lo. 
Ved ankomsten til Utvikacamping gikk også pulsen opp ved synet av uniformerte politimenn med våpen, men jeg fortalte meg selv at de bare var der for å beskytte oss.


Så ble vi fraktet over i en ganske fin båt med navnet M/S Dronning Tyra til øst siden av øya som heter Bolsjevika. Det var en helt merkelig følelse å gå i land på øya, det føltes ikke riktig, som om det ikke var den samme øya. 

Vi gikk mot området der de hadde satt opp store mattelt hvor vi kunne hente roser og lys for å legge ned. Så satte vi kursen for stedet på øya vi var som er på nord-vest siden. Jeg gikk forbi fler tente lys og helt utrolig mange roser og andre blomster. Så møtte jeg fylkeslederen i Vestfold, som ga meg en klem. Han opprikitg bryr seg om alle fra Vestfold og hvordan det går med alle sammen, det føles så godt!


Kroppen min bare gikk av seg selv, som om jeg var helt i transe. Jeg stoppet ved utescenen hvor vi var da alt startet, stod der i et par sekunder før jeg gikk mot bakerste del av campingen. Så flyttet blikket mitt seg mot hvor jeg løp, jeg kunne ikke og kan fortsatt ikke forstå hvordan det gikk ann at vi løp så fort opp den lange og bratte skråningen.. Jeg gikk hele tiden og ventet på at jeg skulle dette sammen, av redsel eller av sorg. Men kroppen min var bare innstilit på å finne det nøyaktige stedet hvor det skjedde. Jeg hadde et klart bilde i hodet av hvordan det så ut, men jeg kunne ikke finne stedet! Jeg ble mer og mer opprørt, men mamma ba meg om å puste og ta det helt rolig, for stedet det skulle vi finne! 

Vi fant det til slutt. Jeg la ned rosen og tente lyset. Så klarte jeg plutselig ikke å puste så jeg trakk meg litt bort fra alle menneskene som var der for å legge ned blomster. Mamma holdt rundt meg mens jeg hulket og gråt uten å klare å stoppe, så kom en dame bort og ga meg et sitteunderlag. Jeg satte meg ned med hodet i hendene og bare lot tårene komme. Jeg gråt og gråt, helt til jeg kjente en hånd på skulderen min og en rolig stemme som sa: "Marte, så utrolig godt det er å se deg!" Jeg så opp og så rett i øynene på en av guttene jeg hadde vært med dagene på øya for alt skjedde. Jeg fikk en kjempe god klem, og kjente at roen senket seg i kroppen min. 

Så gikk vi rundt andre steder på øya, og jeg fikk mange herlige klemmer av folk det var utrolig godt å se. Og selv om jeg sørger over tapet av Maria og av de andre vi mistet, er jeg kjempe glad for hver enste en av de som fortsatt lever!

Det ble holdt en liten samling i Bakken hvor statsministeren og Eskild Pedersen holdt tale, jeg ble inspirert av talene og kjente motet vokse av de fine ordene deres, men så gikk Ingrid Olava på scenen og sang Barn av regnbuen. Nok en gang begynte tårene å trille hos meg, jeg klarte ikke å stoppe de! Men så tok en av jentene fra Buskerud rundt meg og prøvde å synge det hun kunne av sangen, samtidig som hun trøstet meg. 
Jeg er så glad hun gjorde det, hver eneste klem hjelper! 
Så startet plutselig noen AUF'ere å synge sanger, og denne gangen lystige! Alle klappet i takt til sangen og de fleste prøvde å nynne med så godt de kunne. Så tok alle hverandre i hendene og løftet de opp mot himmelen. Nydelig!

Etter den lille sermonien gikk jeg og mamma til storsalen og lillesalen, den var pyntet opp kjempe nydelig av masse roser og lys. Jeg tente et lys, og ba en liten bønn og gikk videre. 

Informasjonsbygget.
Like ved stedet jeg var. 

Jeg valgte å ikke ta med noen bilder fra selve stedene jeg var, og håper dere respekterer det. 

Men jeg ønsker å takke alle som var med på redningsaksjonene! Både i Oslo og på Utøya. Politi, rødekors og andre redningsmanskaper. Også privatpersoner med båt og bil som reddet mange liv!
Også mine kjære helter som jeg ser hver dag og dere som kommenterer så nydelige ting! <3 Elsker dere! <3

Jeg kommer til å skrive om minneskonserten litt senere.

18 kommentarer

Magnus

23.08.2011 kl.18:56

klem <3

Marte V

23.08.2011 kl.19:59

<3 har alltid en klem til deg.

Ingrid

23.08.2011 kl.20:05

du er sterk! gråter av det du skriver..

Josefine

23.08.2011 kl.20:37

tapperhet<3

Svein

23.08.2011 kl.22:25

Eg griner igjen.Det må ha vore utrulig vanskelig å ta turen til Utøya igjen..men sikkert godt på ein måte også.Eg er glad dåke tar vare på kvarandre.

klem

Cora

24.08.2011 kl.12:13

Vakreste Marte.

Jeg griper meg selv i å tenke hvor ufattelig modig du er. Gang på gang bekjemper du angsten og gjør helt utrolige ting. Jeg er så stolt av deg, for at du klarte å reise tilbake, og se øya på nytt. Ordene dine - så rene, ærlige, - gir oss et snarlig innblikk i din verden - slik den er i dag - etterpå. Synes du er så modig, som tør å ærlig fortelle oss hvert lille skritt av fremtiden. Det gleder meg at du hadde gode opplevelser på øya, i tillegg til de vanskelige. Og det er så sant det du sier, at hver klem hjelper. Omsorg og kjærlighet er det vi trenger. Jeg gråter mine modige tårer av ordene dine, skulle så inderlig ønske at jeg kunne gjøre noe for deg. At jeg kunne ta bort det vanskelige, gi deg gode dager. Jeg kan ikke det. Men jeg prøver. Prøver å sende deg gode tanker, en virtuell klem. Stå på, Marte, det kommer bedre tider....

*klem*

Diinoo

24.08.2011 kl.17:28

det er sterkt å lese dette. skjønner at du ikke vil vise bilder av stedene du var <3

Elin

24.08.2011 kl.19:04

Også begynte tårene å trille igjen...

Det er så sterkt å lese det du skriver. Og samtidig så godt. Godt å se hvor modig du er og at det går bra med deg tross alt.... Du virker som ei veldig modig jente, og jeg ønsker deg alt godt videre i fremtiden. Stå på, Marte!

Sender deg masse varme virtuelle klemmer og håper de trøster litte granne!

Elin i Drammen

Merethe andersen

24.08.2011 kl.21:25

Marte dette er sterk lesning altså...Tenker masse på deg..du skriver så flott om ting som er så vondt,hvis det kan sies sånn...det står respekt av att du trosser angsten og drar tilbake til øya...med det vonde og tøffe du står midt oppi...ønsker deg masse lykke til og 1000 trøste klemmer <3

Marianne Maagerø

25.08.2011 kl.15:32

Kjære, kjære Marte! Jeg er så glad for at du deler dine tanker og minner med oss andre. Det gjør at vi klarer å få et bilde av hva som skjedde og slipper å fantasere. Du er sterk og jeg vet at vi begge får krefter fra et sted vi ikke aner, til å ta nye steg for hver dag som kommer til oss. Det kommer alltid en ny dag! God, varm klem fra meg

mylife

26.08.2011 kl.19:35

Har lest igjennom mange av innleggene dine, og jeg er stum. Ord blir så fattige. Det finnes ikke noe som er riktig å si. Sitter med tårer i øynene. Kan ikke forestille meg hva du og alle de andre overlevende fra øya går igjennom akkurat nå. Vit att dere alle er i våre tanker <3

Christina Lausen

12.09.2011 kl.13:30

Kan slet ikke sætte ord på alt du skriver. Det er helt uvirkeligt for mig, men hvor må det have været helt forfærdeligt at opleve en sådan massakre. At en man kan skade så meget. men som de så klogt siger: Når en mann kan forårsake så mye ondt - tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen.

Jeg sender al min kærlighed til dig, al min positive energi og alt mit håp!! Du er en tapper og fantastisk pige, også selvom du ikke føler dig sådan. Inderst inde er du, og en dag kommer det frem.

Giv sig selv tid! Og er glad for at i fik muligheden for at tage tilbage til Utøya, håber det gjorde noget godt for jer.

Pas på dig selv, og vid at jeg er hos dig i tankerne.

Stort varmt klem <3

Christina (Danmark)

Ragnhild

29.09.2011 kl.18:54

du er så sterk!!!!

04.10.2011 kl.22:33

Jeg kjenner deg ikke, og jeg kjente bare Maria littegran for flere år siden. Men må fortelle deg hvor mye det betyr at du forteller følelsene dine og historiene<3 Det hjelper i sorgprosessen, mer enn mye annet. Kom tilfeldig over bloggen din og nå sitter jeg å griner som bare det. Husker så godt hvor vedundelig søt Maria var. Både utenpå og inni. Husker jeg tenkte at de som er veninne med henne er heldige. Det er imponerende å lese det du skriver om Maria. Det er lett å forstå at dere hadde/har(vet ikke hvordan du foretrekker å se på det) et helt unikt og nært vennskap. Håper virkelig at du blir bra igjen. Selvfølgelig kommer du til å ha et tomt sår i hjertet, men jeg håper de fysiske skadene ordner seg og at du får livet tilbake igjen. Du er sterk!

Karoline

02.11.2011 kl.18:42

Ta vare på deg selv, og alle dinne kjære!! Utrolig tøft av deg og skrive om dette på bloggen din.. Du er sterk!! Vet dette er vanskeligt, og ubegripeligt og forstå.. Men så må man prøve på best mulig måte og gå videre.. selv om det er utrolig vanskeligt.. Det forstår jeg noe helt sykt.. Jeg gråter nå her jeg sitter og leser alt du skriver/har opplevd.. Folk burde ikke kunne oppleve sånne grusome ting som dette!! :c Reast in peace, everyone..<3 All are heroes!..

Aurora<3

19.12.2011 kl.13:23

<3 her er en stoooooooooooooooooooooooooooooooooooor klem fra meg til deg!!!!<3

Karl

16.01.2012 kl.03:43

Her sitter jeg, en politimann som selv sto midt oppi det den dagen, og gråter over å lese dette. Du virker som ei tapper jente og jeg håper du klarer å være sterk slik at det han gjorde ikke får ødelegge mer enn det allerede har gjort.

Lykke til videre og vit at det er mange av oss som tenker på dere som ble rammet på den aller verste måten.

sharon renee <3

29.08.2012 kl.18:58

så nydelig det må ha vært tungt å skrive om dette her. jeg tenker på dere helle tiden .

jeg trudde ikke dette skulle skje i norge men det gjorde det. jeg kjønner du er red osv. må være innmari vanskelig dette her

Skriv en ny kommentar

Marte Smith

Marte Smith

18, Nøtterøy

18 år gammel AUFer fra Nøtterøy. Ble skadet på Utøya 22.juli. På denne bloggen har jeg skrevet min Utøya-historie, jeg skriver om min hverdag og litt om mine meninger. Kontakt: martesmith@live.no

Kategorier

Arkiv

hits