wordbyword

De siste dagene er vanskelig å beskrive, det høres sikkert rart ut, men jeg kan nesten ikke huske noe av oppholdet i Oslo. 

Jeg kan huske at jeg dro dit med mamma og at vi surret rundt litt før vi fikk i oss noe mat og sjekka inn på Thon Hotell Opera. Så er det helt svart helt til jeg våknet opp da vi skulle ut til øya..
Og selve bussturen inn mot øya kan jeg huske som om det var ista! Jeg ble mer og mer nervøs jo nærmere vi kom øya, og ved synet av skiltet UTØYA kjente jeg virkelig at jeg gruet meg skikkelig! Sist jeg så det skiltet kikket jeg bort på Maria mens jeg smilte og resten av bussen sang og lo. 
Ved ankomsten til Utvikacamping gikk også pulsen opp ved synet av uniformerte politimenn med våpen, men jeg fortalte meg selv at de bare var der for å beskytte oss.


Så ble vi fraktet over i en ganske fin båt med navnet M/S Dronning Tyra til øst siden av øya som heter Bolsjevika. Det var en helt merkelig følelse å gå i land på øya, det føltes ikke riktig, som om det ikke var den samme øya. 

Vi gikk mot området der de hadde satt opp store mattelt hvor vi kunne hente roser og lys for å legge ned. Så satte vi kursen for stedet på øya vi var som er på nord-vest siden. Jeg gikk forbi fler tente lys og helt utrolig mange roser og andre blomster. Så møtte jeg fylkeslederen i Vestfold, som ga meg en klem. Han opprikitg bryr seg om alle fra Vestfold og hvordan det går med alle sammen, det føles så godt!

Kroppen min bare gikk av seg selv, som om jeg var helt i transe. Jeg stoppet ved utescenen hvor vi var da alt startet, stod der i et par sekunder før jeg gikk mot bakerste del av campingen. Så flyttet blikket mitt seg mot hvor jeg løp, jeg kunne ikke og kan fortsatt ikke forstå hvordan det gikk ann at vi løp så fort opp den lange og bratte skråningen.. Jeg gikk hele tiden og ventet på at jeg skulle dette sammen, av redsel eller av sorg. Men kroppen min var bare innstilit på å finne det nøyaktige stedet hvor det skjedde. Jeg hadde et klart bilde i hodet av hvordan det så ut, men jeg kunne ikke finne stedet! Jeg ble mer og mer opprørt, men mamma ba meg om å puste og ta det helt rolig, for stedet det skulle vi finne! 

Vi fant det til slutt. Jeg la ned rosen og tente lyset. Så klarte jeg plutselig ikke å puste så jeg trakk meg litt bort fra alle menneskene som var der for å legge ned blomster. Mamma holdt rundt meg mens jeg hulket og gråt uten å klare å stoppe, så kom en dame bort og ga meg et sitteunderlag. Jeg satte meg ned med hodet i hendene og bare lot tårene komme. Jeg gråt og gråt, helt til jeg kjente en hånd på skulderen min og en rolig stemme som sa: "Marte, så utrolig godt det er å se deg!" Jeg så opp og så rett i øynene på en av guttene jeg hadde vært med dagene på øya for alt skjedde. Jeg fikk en kjempe god klem, og kjente at roen senket seg i kroppen min. 

Så gikk vi rundt andre steder på øya, og jeg fikk mange herlige klemmer av folk det var utrolig godt å se. Og selv om jeg sørger over tapet av Maria og av de andre vi mistet, er jeg kjempe glad for hver enste en av de som fortsatt lever!

Det ble holdt en liten samling i Bakken hvor statsministeren og Eskild Pedersen holdt tale, jeg ble inspirert av talene og kjente motet vokse av de fine ordene deres, men så gikk Ingrid Olava på scenen og sang Barn av regnbuen. Nok en gang begynte tårene å trille hos meg, jeg klarte ikke å stoppe de! Men så tok en av jentene fra Buskerud rundt meg og prøvde å synge det hun kunne av sangen, samtidig som hun trøstet meg. 
Jeg er så glad hun gjorde det, hver eneste klem hjelper! 
Så startet plutselig noen AUF'ere å synge sanger, og denne gangen lystige! Alle klappet i takt til sangen og de fleste prøvde å nynne med så godt de kunne. Så tok alle hverandre i hendene og løftet de opp mot himmelen. Nydelig!

Etter den lille sermonien gikk jeg og mamma til storsalen og lillesalen, den var pyntet opp kjempe nydelig av masse roser og lys. Jeg tente et lys, og ba en liten bønn og gikk videre. 

Informasjonsbygget.
Like ved stedet jeg var. 

Jeg valgte å ikke ta med noen bilder fra selve stedene jeg var, og håper dere respekterer det. 

Men jeg ønsker å takke alle som var med på redningsaksjonene! Både i Oslo og på Utøya. Politi, rødekors og andre redningsmanskaper. Også privatpersoner med båt og bil som reddet mange liv!
Også mine kjære helter som jeg ser hver dag og dere som kommenterer så nydelige ting! <3 Elsker dere! <3

Jeg kommer til å skrive om minneskonserten litt senere.