På egenhånd..

I dag gikk jeg alene for første gang siden 22.07.11, og i starten gikk det faktisk ganske bra. Jeg gikk helt rolig fra der mamma slapp meg av og satte kursen mot Farmandstredet  for å møte herlige Angelika. 
Jeg ankom Vkt og følte meg faktisk ganske stolt, bare stolt over at jeg hadde klart å gå alene 500 meter, patetisk når jeg tenker på det nå... 
Stoltheten varte helt til jeg hørte et smell, da knøyt det seg i magen og jeg fikk helt panikk, så jeg så bort på de andre jeg stod sammen med for å se hvordan de reagerte, men de bare stod der og snakket videre som om ingenting hadde skjedd. Enda et smell. Jeg følte meg helt kvalm og begynte å svette i hendene. Så merket jeg at Angelika så på meg også sa hun :"De driver og bygger på andre delen av bygget. Det smeller helt sykt!" Enda et smell. Jeg stolte på det hun saog prøvde å late som om jeg ikke hørte noe, men for hver gang jeg hørte smellet på nytt, knyttet det seg i magen. Jeg kunne merke at jeg fortsatt skalv da vi gikk inn. 

Jeg er veldig overnervøs og skvetten hele tiden! Jeg ble helt utrolig redd da jeg var på butikken i går med mamma, bare fordi det var en mann med samme hårsveis som han fyren (jeg kaller terroristen det, nekter å si det stygge navnet hans) og hans så på meg med et blikk, som jeg selv syns var kjempe ekkelt.
Han stod halvveis bak en bil, så jeg bare så hodet og overkroppen hans og jeg var helt overbevist om at han kom til å trekke våpen hvert sekund, så jeg satte meg fort inn i bilen og lukket øynene mens jeg forsøkte å si til meg selv at dette her var bare jeg som var paranoid og overnærvøs. Men alikevel hadde jeg en følelse i kroppen at jeg ville kaste opp eller legge meg på gulvet i fosterstilling og bare ligge der, til alt det vonde i verden forsvinner. 


Polentur - Høstferien 2009. "Da alt var som det skulle" -Pernille <3

4 kommentarer

Angelika

17.08.2011 kl.10:33

Ble veldig kvalm av de smellene selv, så det var du ikke alene om. Og snakket med flere da du hadde dratt, som sa de hadde reagert litt på det selv, men ikke så mye. Og du skal være stolt, Marte. At du i det hele tatt var i byen med meg igår gjorde at jeg - og flere andre jeg pratet med - ble skikkelig overrasket over at du var klar for det så tidlig. Fler som sa at det sto det respekt av, og det gjør det! Du klarte deg fint hele veien igår, kjære deg. Jeg er kjempestolt av deg, og det bør du også være. Håper ikke jeg var for uoppmerksom på deg, gjorde mitt beste for å "oppføre" meg, ettersom jeg aller helst bare ville dra tak i deg og holde fast, uten å slippe et sekund ♥

Svein

17.08.2011 kl.10:57

Eg er glad du har gode venner rundt deg.

Du kommer nok til å vere ekstra var for smell ei lang stund fremover....

glad for at du kommer deg ut..ta det skritt for skritt,og ta i mot den hjelpa du trenger.

Kommer til å tenke ekstra masse på dåke alle i helga...både lørdag og søndag.

Klem

Marte

17.08.2011 kl.11:50

Du skal være grundig stolt over disse skrittene Marte! Både gå alene og å være i byen med venner, smell herfra og derfra, skumle folk osv! Det er nok (dessverre) ikke få sånne opplevelser du må gjennom for å "bli frisk", men prøv å fokuser på at du nå har tilbakelagt deg noen! At disse opplevelsene tar deg et stykke på veien videre og nå er denne "første gang" over! Neste gang går det nok lettere og selv om du ikke vet nå hvor mange ganger du må gjøre/oppleve en bestemt hendelse, så har du nå gjort unna noen og er nærmere målet.

Det blir som en fødsel (veldig naturlig tanke for meg om dagen; ) Jeg vet ikke hvor lang tid den vil ta, hvordan den vil bli, hvordan utviklingen vil være, men jeg vet at det jeg har tilbakelagt av smerte og andre vonde ting er over og tilbakelagt og at jeg er litt nærmere målet for hver gang.

Krøkkete skrevet, men håper du skjønner poenget?

Vet du forresten at Jon var i Bosnia før jeg møtte han? Han reagerte på smell da han kom hjem (han hadde ikke opplevd noe fælt, men var veldig drillet i et bestemt reaksjonsmønster). Dette reaksjonsmønsteret fortsatte lenge etter han kom hjem til trygge Norge og det kunne føre til litt latterlige episoder hvor han forsvant under bordet på fine restauranter idet han hørte smell (som vi andre bare skvatt litt av). Det tok endel tid, men det gikk gradvis over og det vil det gjøre med deg også, selv om det kan ta lang tid (og mange smell) og at det er forskjell på din og Jons historie.

Bruk den tiden du trenger og gå dine skritt i ditt tempo og med den hjelpen du behøver. Det er mange rundt deg som gjerne VIL hjelpe, så ikke vær redd for å takke ja.

Klem Kirsten

KATRINE PEDERSEN

17.08.2011 kl.19:03

sv: tusen takk! :)

Slettes ikke patetisk i det hele tatt! Kjempe bra av deg! Stå virkelig på! Det er godt du har gode venner og mennesker rundt deg! Ta all den tiden du kan til hjelp, og ikke stress deg gjennom det vennen!

Skriv en ny kommentar

Marte Smith

Marte Smith

18, Nøtterøy

18 år gammel AUFer fra Nøtterøy. Ble skadet på Utøya 22.juli. På denne bloggen har jeg skrevet min Utøya-historie, jeg skriver om min hverdag og litt om mine meninger. Kontakt: martesmith@live.no

Kategorier

Arkiv

hits