wordbyword

Helt fra jeg var 4-5 år har jeg hatt et stort ønske om å bli ballettdanser, og drømmen var å være med i Svanesjøen. Jeg hadde store mål for meg selv, og presset meg for at jeg skulle nå drømmen en gang. Etter hvert begynte jeg også å oppnå små mål, og fikk mer og mer skryt av danselærerne.

Og da jeg var 12 år, fikk jeg min første lille solorolle, jeg var kjempe stolt. Men etter dette gikk det bare nedover. Jeg mistet mye av selvtilliten, fordi vi ble en stor dansegruppe og ble mindre og mindre lagt merke til av lærerne. Men da jeg begynte på ungdomsskolen fikk jeg høre at på videregående var det en danselinje. Det gjorde at jeg fikk nytt håp innenfor dans. Men mye forandret seg de tre årene jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg ble mye mer usikker og tiden før auditionen gikk ikke så bra. Veldig mye press fra alle kanter.

Så om seks dager er det akkurat et år siden10 mai 2010, og det er en dato jeg aldri kommer til å glemme. Det var auditionen. Dette høres kanskje ikke så ille ut, men det var en skikkelig fæl dag. For det første fikk jeg ikke sove kvelden før, både fordi jeg var nervøs for at jeg ikke skulle klare å lære koreografiene de skulle lære oss, og fordi jeg var kjempe redd for å glemme solodansen jeg skulle ha på slutten.

Jeg var veldig heldig som hadde to andre venner som også skulle på auditionen, så vi roet hverandre ned så godt vi kunne. Men de var også ganske nervøse, så jeg vet ikke om gjorde det bedre eller verre for hverandre ved all trøstingen vi ga.

Selve dansingen husker jeg veldig lite av, men jeg husker veldig godt at jeg kom hjem og var veldig redd og skjelven.

Det skal sies at jeg kom inn, det gjorde Maria og Johanna også. Men bare Maria valgte å gå danselinjen. 
Og hun danset helt nydelig i dag! Maria, Martine, Julie og Madelen var utrolig flinke!